10 Opplæringstilbudet til ukrainske barn og unge
Vi skal i dette kapittelet se på skolenes organisering av opplæringstilbudet rettet mot barn og unge fra Ukraina. Dette inkluderer også forhold som skaper utfordringer med å tilby ukrainske barn og unge et fullverdig opplæringstilbud. Spørsmålene ble stilt til både skoleledere ved grunnskoler og kommunale skoleeiere.
Både Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet har behov for å vite hvordan kommunene håndterer flyktningsituasjonen og eventuelt om det er behov for tiltak. Hensikten med å inkludere temaet i Spørsmål til skole-Norge har vært å få vurderinger fra kommunene som gir informasjon om kapasitet, tilgang til kompetanse m.m. Det hentes også inn statistikk/kvantitative data om opplæringstilbudet til fordrevne barn og unge fra Ukraina via Grunnskolens informasjonssystem (GSI).
10.1 Mottakelse og organisering
Vi spurte skoleledere på grunnskoler og kommunale skoleeiere om de har mottatt eller om skolen gir opplæring til ukrainske barn og unge. Som vi kan se nedenfor i figur 10.1, svarer nær samtlige kommunale skoleeiere (99 prosent) at de har mottatt fordrevne ukrainske barn og unge. Når det kommer til skoleledere på grunnskoler, svarer litt over halvparten (54 prosent) at skolen gir opplæring til fordrevne barn og unge. Det er 46 prosent av skolelederne som svarer nei. I tolkningen av disse resultatene er det verdt å nevne at de kommunale skoleeierne svarer for skolene i hele kommunen, mens skolelederne kun svarer for sin skole.
Vi spurte deretter de kommunale skoleeierne om alle ukrainske barn og unge i deres kommune mottar et fullverdig opplæringstilbud innen 3 mnd. fra ankomst til landet (med utgangspunkt i erfaringene fra det siste halve året). Med et fullverdig opplæringstilbud menes et tilbud i tråd med opplæringsloven. Som vist i figur 10.2, svarer hele 95 prosent av skoleeierne at ukrainske barn og unge mottar et fullverdig opplæringstilbud innen tre måneder fra ankomst til landet. Det er tre prosent som svarer nei, mens én prosent svarer vet ikke.
Skoleeierne fikk også muligheten til å utdype svarene sine. Her nevnes det blant annet at opplæringstilbudet varierer da kompetanse ikke er mulig å få tak i, at opplæringstilbud blir gitt innen 2-4 uker, at det jobbes med å styrke dette tilbudet, innføringsklasse, tilbud i velkomstklasser på enkelte skoler eller i ordinær skole/ klasse, utfordringer med å få tak i morsmålslærere og for lite ressurser til å gi elevene et fullverdig tilbud.
De som svarte nei på om alle ukrainske barn og unge får et fullverdig opplæringstilbud, fikk spørsmål om hva grunnen til dette er. Det var kun tre skoleeiere som fikk dette spørsmålet, og alle tre nevnte mangel på kapasitet.
Vi spurte også skoleledere på grunnskolen og kommunale skoleeiere hvordan de organiserer opplæringstilbudet for fordrevne ukrainske barn og unge. Som vi kan se i figur 10.3, svarer nesten syv av ti (67 prosent) kommunale skoleeiere at de organiserer etter et delt opplegg i både ordinær klasse og i innføringstilbud. Halvparten (49 prosent) av skoleledere på grunnskoler svarer det samme. Det er flest skoleledere på grunnskoler (55 prosent) som svarer at de bruker opplæring i ordinær klasse. Det kan være verdt å nevne at kommuner kan ha ulike løsninger internt.
Omtrent én fjerdedel av skoleeierne og skolelederne svarer at opplæringstilbudet for fordrevne ukrainske barn og unge organiseres etter opplæring i egen klasse for nyankomne elever med ulike bakgrunner.
Vi finner betydelige forskjeller mellom grunnskoler fordelt etter sentralitetsindeksen.1 Som vist nedenfor i figur 10.4, er det 41 prosentpoeng flere skoleledere på skoler i de minst sentrale kommunene som svarer at opplæringstilbudet organiseres etter delt opplegg med opplæring i både ordinær klasse og i innføringstilbud (67 prosent), sammenliknet med skoleledere på skoler i de mest sentrale kommunene (26 prosent).
1 Sentralitetsindeksen er hentet fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Dette er en indeks som klassifiserer kommuner etter tilgangen på arbeidsplasser og servicefunksjoner, hvor høyere verdier indikerer høyere sentralitet.
Det er også 26 prosentpoeng flere skoleledere på skoler i de mest sentrale kommunene som svarer at det organiseres etter opplæring i ordinær klasse for nyankomne elever med ulike bakgrunner (33 prosent), sammenliknet med skoleledere på skoler i de minst sentrale kommunene (syv prosent).
Når det kommer til skoleeierne svarer 57 prosentpoeng flere skoleeiere i de mest sentrale kommunene at opplæringstilbudet for fordrevne ukrainske barn og unge organiseres etter opplæring i egen klasse for nyankomne elever med ulike bakgrunner (64 prosent), sammenliknet med skoleeiere i de minst sentrale kommunene (syv prosent). Fire av ti skoleledere i de mellomsentrale kommunene har svart det samme.
Det er også 23 prosentpoeng flere skoleeiere i de mest sentrale kommunene som har svart at det organiseres etter opplæring i egen klasse for ukrainske elever (27 prosent), sammenliknet med skoleeiere i de minst sentrale kommunene (fire prosent). Blant skoleeiere i de mellomsentrale kommunene svarer to av ti det samme.
Skoleeierne og skolelederne fikk også muligheten, gjennom et fritekstfelt, til å beskrive andre måter å organisere opplæringstilbudet for ukrainske barn og unge. Det nevnes blant annet særskilt norskopplæring i grupper, deltakelse i ordinære klasser med tilpasninger, ordinære klasser med begrenset norskopplæring, og kombinasjoner av innføringsklasser og deltakelse i ordinære klasser. Det nevnes også innføringstilbud, hospitering, digital tospråklig fagopplæring, språkassistenter, små grupper og individuell opplæring. Noen skoler har egne innføringsklasser, mens andre knytter elever til ordinære klasser med ekstra støtte. Fastsatte rammer og tilskudd til fritidsaktiviteter blir også nevnt, og det legges vekt på erfaringen av at barn lærer best gjennom lek og aktivitet.
10.2 Kapasitet til å gi et fullverdig opplæringstilbud
Vi spurte også skoleledere på grunnskoler og kommunale skoleeiere i hvilken grad de opplever at kommunen eller skolen har tilfredsstillende kapasitet til å gi nyankomne ukrainske barn og unge et fullverdig opplæringstilbud. Med et fullverdig opplæringstilbud menes et tilbud i tråd med opplæringsloven. Som vi kan se i figur 10.6, svarer 16 prosentpoeng flere skoleeiere at de opplever at de i stor grad eller i svært stor grad har tilfredsstillende kapasitet (48 prosent), sammenliknet med skoleledere (32 prosent). Det er også 13 prosentpoeng flere skoleledere som svarer ikke i det hele tatt eller i liten grad (24 prosent), sammenliknet med skoleeiere (11 prosent).
Vi husker at i figur 10.2, så svarte hele 95 prosent av de kommunale skoleeierne at alle ukrainske barn og unge mottar et fullverdig opplæringstilbud innen 3 mnd. fra ankomst til landet. Når vi sammenligner dette funnet med det vi finner i figur 10.6 virker det som om langt flere kommunale skoleeiere mener at de ikke har kapasitet til å gi et slikt tilfredstillende opplæringstilbud. Betyr dette at de egentlig ikke har kapasitet, men likevel klarer å strekke seg slik at det blir gitt et fullverdig opplæringstilbud? Eller kan det bety at de ikke har kapasitet til å ta imot flere enn de allerede har tatt imot? Er kapasiteten egentlig tilstrekkelig, men man vil alltid ønske seg større kapasitet og mer penger? Et vesentlig poeng er imidlertid at spørsmålet i figur 10.2 i større grad (enn i figur 10.6) kan tolkes som at skoleeierne selv har ansvaret for å tilby et fullverdig opplæringstilbud til ukrainske barn og unge (som gir et insentiv til å svare “ja”), mens spørsmålet i figur 10.6 delvis fjerner dette ansvaret fra skoleeierne og istedenfor legger skylden på kapasiteten (noe utenfor skoleeiernes kontroll). Det skal også sies at spørsmålene er strukturert ulikt: det første er et ja/nei spørsmål, mens det andre er et graderingsspørsmål.
Figur 10.7 viser hva skoleledere på grunnskoler svarer på spørsmålet om de vil ha kapasitet til å kunne gi et fullverdig opplæringstilbud hvis de mottar fordrevne ukrainske barn og unge. Det var kun de som svarte “nei” eller “vet ikke” på spørsmålet om de gir opplæring til ukrainske barn og unge som fikk dette spørsmålet. Med et fullverdig opplæringstilbud menes et tilbud som er i tråd med opplæringsloven. Som vi kan se svarer 45 prosent at de ikke i det hele tatt eller i liten grad har kapasitet til å gi et fullverdig opplæringstilbud. Bare 17 prosent svarer at de i stor grad eller i svært stor grad har en slik kapasitet.
Ut fra de to foregående figurene er det 15 prosentpoeng flere skoleledere på grunnskoler som har mottatt fordrevne ukrainske barn og unge som svarer at de i stor grad eller i svært stor grad har kapasitet til å gi et fullverdig opplæringstilbud (32 prosent), sammenlignet med skoleledere på grunnskoler som ikke har mottatt fordrevne ukrainske barn og unge (17 prosent).
10.3 Forhold som skaper utfordringer med å gi et fullverdig opplæringstilbud
Vi spurte skoleeiere i kommunene og skoleledere på grunnskoler om de kunne krysse av for hvilke forhold som skaper utfordringer med å gi fordrevne ukrainske barn og unge et fullverdig opplæringstilbud. Respondentene kunne sette flere kryss. Det var kun de som svarte at de hadde mottatt eller gir opplæring til ukrainske barn og unge som fikk dette spørsmålet. Som vi kan se nedenfor i figur 10.8, svarer 64 prosent av skolelederne og 78 prosent av skoleeierne at det er mangel på lærere med relevant kompetanse. Det er klart flest som svarer dette. Dernest følger mangel på øvrig personale med relevant kompetanse og mangel på lærere. Altså er det mangel på ansatte og deres kompetanse som skaper størst utfodringer.
Figur 10.9 viser fordelingen til skoleledere fordelt etter grunnskolestørrelse på det samme spørsmålet. Som vi kan se svarer 27 prosentpoeng flere skoleledere på skoler med under 100 elever at det er mangel på lærere, sammenliknet med skoleledere på skoler med 300 elever eller mer. På grunnskoler med mellom 100 og 299 elever svarer syv av ti skoleledere det samme.
De som svarte at de ikke hadde mottatt eller ikke gir opplæring til fordrevne ukrainske barn og unge fikk spørsmål om hvilke forhold som kan skape utfordringer med å gi fordrevne ukrainske barn og unge et fullverdig opplæringstilbud. Ettersom det så å si kun var skoleledere på grunnskoler som hadde svart dette, viser vi kun deres fordeling. Som vi kan se nedenfor i figur 10.10 svarer flest skoleledere, hele 84 prosent, at mangel på lærere med relevant kompetanse kan skape utfordringer med å gi et fullverdig opplæringstilbud. Videre er det 40 prosent som svarer mangel på øvrig personale med relevant kompetanse og 38 prosent som svarer mangel på lærere.
10.4 Kompetanse det er utfordrende å skaffe
Til slutt spurte vi de som på forrige spørsmål svarte mangel på lærere med relevant kompetanse eller mangel på øvrig personale med relevant kompetanse om de kunne krysse av for hvilken kompetanse det er utfordrende å skaffe. Respondentene kunne sette flere kryss. Vi tar først for oss lærere. Som vi kan se nedenfor i figur 10.11, svarer 72 prosent av skoleledere på grunnskoler og 68 prosent av kommunale skoleeiere at det er utfordrende å skaffe lærere med kompetanse i tospråklig opplæring i fag. Det er også 67 prosent av skoleeiere i kommunene som svarer at det er utfordrende å skaffe lærere med kompetanse i morsmålsopplæring. Det er 61 prosent av skoleledere i grunnskoler som svarer det samme.
Videre er det også 56 prosent av skolelederne og 58 prosent av skoleeierne som svarer kompetanse i håndtering av migrasjonsrelaterte utfordringer (f.eks. traumer), og 61 prosent av skoleeierne som svarer kompetanse i andrespråkspedagogikk.
Når vi ser på grunnskoler ut ifra sentralitetsindeks (figur 10.12), finner vi betydelige forskjeller på et av svaralternativene. Det er 24 prosentpoeng flere skoleledere på skoler i de mellomsentrale kommunene som har krysset av for at det er utfordrende å skaffe kompetanse i flerkulturell pedagogikk (47 prosent), sammenliknet med skoleledere på skoler i de mest sentrale kommunene (23 prosent).
Vi skal nå se på hvilken kompetanse respondentene mener det er utfordrende å skaffe for øvrig personale. Som vi kan se nedenfor i figur 10.13 svarer 65 prosent av skoleledere på grunnskoler, og 61 prosent av kommunale skoleeiere, at det for øvrig personale er utfordrende å skaffe kompetanse i håndtering av migrasjonsrelaterte utfordringer (f.eks. traumer). Dette skiller seg fra lærerne. Det er også 59 prosent av skoleledere på grunnskoler og 61 prosent av kommunale skoleeiere som svarer at det er utfordrende å skaffe kompetanse i tospråklig opplæring i fag.
Videre er det 58 prosent av de kommunale skoleeierne som svarer kompetanse i flerkulturell pedagogikk og 57 prosent av skolelederne på grunnskoler som svarer kompetanse i morsmålsopplæring.
Vi finner betydelige forskjeller når det kommer til grunnskoler sin sentralitetsindeks på to svaralternativer (figur 10.14). Som vi kan se er det 31 prosentpoeng flere skoleledere på skoler i de mellomsentrale kommunene som svarer at det er utfordrende å skaffe kompetanse i tospråklig opplæring i fag for øvrig personale (69 prosent), sammenliknet med skoleledere på skoler i de mest sentrale kommunene (38 prosent).
Det er også 40 prosentpoeng færre skoleledere på skoler i de mest sentrale kommunene som svarer at det er utfordrende å skaffe kompetanse i morsmålsopplæring (28 prosent), sammenliknet med skoleledere på skoler i de minst sentrale kommunene (68 prosent).