6 Skole-hjem samarbeid
Godt samarbeid mellom hjem og skole bidrar positivt til skolens arbeid med læringsmiljøet og til elevenes oppvekstmiljø. Samarbeid mellom hjem og skole er en viktig del av skolens arbeid for et trygt og godt skolemiljø. Vi skal se nærmere på temaet skole-hjem samarbeid i dette kapitlet, først gjennom å kartlegge rutiner og systematikk i samarbeidet og dernest sektorens kompetansebehov på området.
6.1 Rutiner og systematikk
Respondentene ble innledningsvis bedt om å ta stilling til tre utsagn knyttet til rutiner og systematikk i skole-hjem samarbeidet. Figur 6.1 viser svarfordelingen til skoleledere og skoleeier på kommunalt nivå. Siden det er få skoleeiere på fylkeskommunalt nivå framgår ikke svarene deres av figuren, men kommenteres i teksten under.
Vi ser at mens 54 prosent av grunnskolelederne er svært enige i at skole-hjem samarbeid er et prioritert område i deres arbeid med å fremme et trygt og godt skolemiljø, er tilsvarende andel blant skoleledere i videregående 23 prosent. Nærmere analyser med en mer finmasket inndeling, viser at det også er betydelig høyere andel skoleledere ved barneskoler og 1.-10.-skoler som oppgir dette (henholdsvis 59 og 55 prosent), sammenliknet med skoleledere ved rene ungdomsskoler (40 prosent) (ikke vist i figur). Ser vi på tilrettelegging for involvering av og medvirkning fra foreldre, oppgir 37 prosent av grunnskolelederne og kun ni prosent av skolelederne i videregående at de er svært enige i utsagnet. Her er forskjellene internt i grunnskolen mindre, men det er likevel en noe høyere andel skoleledere i barneskolen (41 prosent) og ved 1.-10.-skoler (34 prosent) som uttrykker at de er svært enige, sammenliknet med ved rene ungdomsskoler (28 prosent) (ikke vist i figur). Det ser dermed ut til at skole-hjem samarbeid prioriteres høyere og at det legges mer til rette for involvering og medvirkning fra foreldrene på de laveste trinnene.
Ser vi på skoleeierne, svarer 48 prosent av kommunene at de er svært enige i at skole-hjem samarbeid er et prioritert område i deres arbeid med å fremme et trygt og godt skolemiljø. Syv av fylkeskommunene har gitt uttrykk for at de er enige, mens to at de bare er litt enige. Når det gjelder utsagnet om å tilrettelegge for involvering av og medvirkning fra foreldrene, oppgir 31 prosent av kommunene at de er svært enige, mens én fylkeskommune har svart dette. Fire fylkeskommuner har krysset av for enig, to for litt enig, én for litt uenig og én for uenig.
De ulike respondentgruppene svarer likere når det gjelder å ha rutiner for skole-hjem samarbeid i krevende saker, for eksempel skolemiljøsaker. Det store flertallet uttrykker på dette utsagnet at de er enige eller svært enige. Nærmere bestemt gjelder dette 86 prosent av grunnskolelederne, 83 prosent av skolelederne i videregående, og 85 prosent av skoleleierne på kommunalt nivå. Blant fylkeskommunene har åtte svart at de er enige eller svært enige, mens én har valgt å uttrykke at de er uenige i utsagnet. Det er ingen signifikante forskjeller etter noen av bakgrunnsvariablene, verken geografi, skoletype eller størrelse, på dette spørsmålet.
6.2 Kompetansebehov
Videre ble respondentene presentert med utsagn knyttet til hva de har behov for økt kompetanse på når det gjelder skole-hjem samarbeid. Hvis vi starter med svarene fra skoleeierne på kommunalt nivå viser følgende figur svarfordelingen:
Vi ser at 40 prosent gir uttrykk for å være enige eller svært enige i ansatte på skolen har behov for økt kompetanse i arbeidet med å legge til rette for et godt skole-hjem samarbeid, mens 35 prosent uttrykker det samme når det gjelder deres eget kompetansebehov knyttet til dette som skoleeiere. Blant de ni fylkeskommunene som har besvart undersøkelsen gir ingen uttrykk for å være svært enige i noen av de to utsagnene. På den andre siden er fem enige eller litt enige i at ansatte på skolen har behov for økt kompetanse i dette arbeidet, mens fire uttrykker det samme når det gjelder deres tilsvarende kompetansebehov som skoleeiere. Det er ingen signifikante forskjeller i svarmønsteret blant skoleeiere på dette spørsmålet.
Følgende figur viser svarfordelingen blant skoleledere ved de ulike skoletypene:
Vi ser noe av det samme mønsteret som på utsagnene knyttet til rutiner og systematikk i skole-hjem samarbeidet. Det er en høyere andel skoleledere både i barneskolen og ved 1.-10.-skoler som gir uttrykk for at de er enige eller svært enige i at ansatte på skolen har behov for økt kompetanse i arbeidet med å legge til rette for et godt skole-hjem samarbeid (28 prosent blant begge), sammenliknet med skoleledere ved rene ungdomsskoler (15 prosent) og i videregående (19 prosent). Det samme gjelder utsagnet om at de selv som skoleledere har behov for økt kompetanse på feltet. Mens henholdsvis 30 prosent og 21 prosent av skolelederne ved 1.-10.-skoler og barneskoler uttrykker at de er enige eller svært enige i dette utsagnet, er tilsvarende andel blant skoleledere ved rene ungdomsskoler og videregående henholdsvis 10 prosent og 14 prosent. Nærmere analyser av grunnskoleledernes svar viser en tendens til at behovet for økt kompetanse som skoleledere er størst ved de minste skolene og i skolene i de minst sentrale kommunene (ikke vist i figur). Det er også en høyere andel som uttrykker at de er enige eller svært enige i begge utsagnene ved grunnskoler i de minste kommunene. Dette framgår av følgende figur:
Vi ser at mens 38 prosent av grunnskolelederne i de minste kommunene sier seg enige eller helt enige i at ansatte på skolen har behov for økt kompetanse i arbeidet med å legge til rette for et godt skole-hjem samarbeid, er til sammenlikning andelene i de mellomstore og største kommunene henholdsvis 24 prosent og 23 prosent. Tilsvarende ser vi at 33 prosent på samme måte tilslutter seg utsagnet om egen kompetanse som skoleleder i de minste kommunene, mens andelene som gjør samme vurdering i de mellomstore og største kommunene henholdsvis er 22 prosent og 19 prosent.
6.3 Områder med behov for økt kompetanse i skole-hjem-samarbeidet
Respondentene ble videre bedt om å rangere åtte utvalgte områder i arbeidet med å legge til rette for et godt skole-hjem samarbeid fra der hvor kompetansebehovet er størst til der det er minst. Vi vil først se på rangeringen til alle respondentene samlet, før vi ser nærmere på hvordan de ulike respondentgruppene har svart med hensyn til prioriteringen av de ulike områdene hver for seg. Figur 6.5 viser rangeringen som gjøres i skole-Norge samlet sett:
Det er, som vi ser i figuren, to områder som går igjen på mange respondenters topp to. Dette gjelder behovet for økt kompetanse til å utvikle et godt foreldremiljø (35 prosent) og skolen som den profesjonelle part i samarbeidet (32 prosent). Ser vi på topp tre, følges disse to tett av utfordringer i samarbeidet (41 prosent) og kommunikasjon (39 prosent). Ser vi på laveste prioritering, det vi si åttende plass, er det færrest som rangerer involvering og medbestemmelse (9 prosent), kommunikasjon (10 prosent) og utfordringer i samarbeidet (10 prosent) sist. Dette kan også være et uttrykk for at relativt mange ser et behov for kompetanse på områdene. Det er høyest andeler som rangerer det å bygge relasjoner til foreldrene (32 prosent) og samarbeidsformer (30 prosent) på de to nederste plassene, som altså av flest rangeres på bunn over områder hvor det er behov for økt kompetanse i arbeidet med å legge til rette for et godt skole-hjem-samarbeid.
Vi skal nå se på hvordan de ulike respondentgruppene rangerer de ulike områdene hver for seg. Hvis vi starter med nødvendigheten av å styrke kompetansen på det å utvikle et godt foreldremiljø ser vi i følgende figur at dette ser ut til å være lavere rangert blant skoleledere i videregående. Derimot er de overordnede forskjellene i rangering ikke statistisk signifikante:
Vi ser at bortimot halvparten av grunnskolelederne (49 prosent) og skoleeiere på kommunalt nivå (50 prosent) har plassert området å utvikle et godt foreldremiljø på første-, andre- eller tredjeplass. Tilsvarende andel blant skoleledere i videregående er 32 prosent. Blant skoleeierne på fylkeskommunalt nivå har ingen rangert dette høyere enn femteplass, og seks har satt det på siste.
Dersom vi går videre til skolen som den profesjonelle part er heller ikke de overordnede vurderingene på dette området signifikant forskjellige mellom de ulike respondentgruppene. Vi ser også av figuren at rangeringen når det gjelder behov for forbedring på området er nokså lik på tvers:
I underkant av halvparten i alle tre gruppene har satt kompetanse på skolen som den profesjonelle part på topp tre over områder med behov for økt kompetanse knyttet til skole-hjem samarbeid. Blant skoleeierne på fylkeskommunalt nivå har én rangert dette området på førsteplass, mens fire har satt det på fjerde.
Når det gjelder behov for økt kompetanse på involvering og medbestemmelse, ser vi i følgende figur at dette ser ut til å være høyere rangert blant skoleledere, spesielt i videregående, enn skoleeiere. Imidlertid Derimot er de overordnede forskjellene i rangering heller ikke her statistisk signifikante.
Som det framgår av figuren har 31 prosent av skolelederne i videregående rangert involvering og medbestemmelse på de to øverste plassene over områder hvor det er behov for økt kompetanse i arbeidet med å legge til rette for et godt skole-hjem samarbeid. Dette gjelder også fem av de ni fylkeskommunene som har svart på spørsmålet. Blant aktørene i grunnskolen har 22 prosent av skolelederne og 19 prosent av skoleeierne på kommunenivå rangert dette området på topp to. Det er også en signifikant høyere andel som har rangert dette området på topp tre blant skoleledere i videregående (47 prosent) og ved rene ungdomsskoler (45 prosent), enn blant skoleledere ved barneskoler (36 prosent) og 1.-10.-skoler (30 prosent) (ikke vist i figur).
Som vi så i figur 6.5 har 39 prosent av respondentene rangert kommunikasjon på en av de tre øverste plassene over områder hvor det er behov for økt kompetanse i arbeidet med å legge til rette for et godt skole-hjem samarbeid. Følgende figur viser at de ulike respondentgruppene gjør nokså lik vurdering av dette, og forskjellene i total rangering er ikke statistisk signifikant forskjellig på tvers:
Rundt fire av ti (38-42 prosent) har rangert kommunikasjon på en av de tre øverste plassene blant både skoleledere og skoleeiere på kommunalt nivå. Blant skoleeiere på fylkeskommunalt nivå har én plassert kommunikasjon på førsteplass og én på andreplass, mens ingen har rangert det på tredje.
Det er signifikant høyere andeler blant aktørene relatert til grunnskolen som setter utfordringer i skole-hjem samarbeidet høyt på rangeringslisten, sammenliknet med videregående. Disse forskjellene framgår av følgende figur:
Vi ser at mens 45 prosent av grunnskolelederne og 38 prosent av skoleeierne på kommunalt nivå har plassert utfordringer i samarbeidet på topp tre, gjelder dette kun 25 prosent av skolelederne i videregående. Blant skoleeierne på fylkeskommunalt nivå har ingen satt området på topp to, mens tre har plassert det på tredjeplass.
Det er ikke signifikante forskjeller i den overordnede rangeringen av tverrfaglig samarbeid i individsaker mellom de ulike respondentgruppene, selv om figuren viser at en noe høyere andel skoleeiere på kommunenivå har plassert dette på topp tre (43 prosent):
Blant skoleeiere på fylkeskommunalt nivå har fem rangert tverrfaglig samarbeid i individsaker på de øverste tre plassene over områder med behov for forbedret kompetanse. Blant skolelederne, både i grunnskolen og i videregående, ser vi at andelene ligger på mellom 30 og 40 prosent.
Vi finner heller ikke overordnede signifikante forskjeller i de ulike respondentgruppenes vurdering hva angår det å styrke kompetansen på å bygge relasjoner til foreldre. Svarfordelingen framgår av følgende figur:
Vi ser at hele 45 prosent av skolelederne i videregående har plassert dette området på topp tre over områder med behov for kompetanseforbedringer, mens to av skoleeierne på fylkeskommunalt har gjort det samme (dog ingen av disse har rangert det å bygge relasjoner til foreldrene på førsteplass). Det samme gjelder 29 prosent av grunnskolelederne og 34 prosent av skoleeierne på kommunalt nivå.
Når det gjelder samarbeidsformer er det signifikant høyere andel skoleledere i videregående som setter dette på første- eller andreplass sammenliknet med grunnskoleledere:
Som det framgår av figuren har 24 prosent av skolelederne i videregående plassert samarbeidsformer på de to øverste plassene som et område hvor det er behov for økt kompetanse. Blant skoleeiere på fylkeskommunalt nivå har imidlertid kun to satt dette på første-, og ingen på andreplass. Videre ser vi av figuren at 11 prosent av grunnskolelederne og ni prosent av skoleeierne på kommunenivå gjør lik rangering, selv om grunnskoleledere i større grad setter dette på førsteplass.
Respondentene fikk også anledning til å spesifisere andre områder der det er behov for økt kompetanse, og 32 har benyttet seg av dette. En av respondentene har brukt denne anledningen til å påpeke en svakhet i foregående spørsmål om rangering, fordi områdene “bør ses som likestilt og gjensidig avhengig av hverandre for å kunne lykkes”. Dessuten påpeker samme respondent at listen med områder “fokuserer […] utelukkende på hva skolen kan gjøre”, mens “samarbeid forutsetter at alle parter bidrar til fellesskapet”. Dette krever imidlertid tid og ressurser, og enkelte vektlegger behovet for mer bevissthet knyttet til prioritering av skole-hjem samarbeid, det vil si å sette av “tid og ressurser til å gjøre dette skikkelig”.
Enkelte respondenter refererer til tverrfaglig samarbeid som et område som med fordel kan styrkes, for eksempel skriver en respondent at de “[t]renger mer tverrfaglig kompetanse (helse, barne og ungdomsarbeidere, miljøarbeidere, ppt) inn i skolen, ikke tverrfaglig kompetanseheving av pedagoger”. En skoleeier har fortvilt understreket at det er kompetansebehov fra skoleeieres side, som ikke blir dekket fordi disse ikke har like gode muligheter for videreutdanning som skoleledere:
Skoleeier har behov for kompetanseheving på området og det er fortvilende at det ikke er mulig å få delta på de modulene som ledere får gå på, som skoleeier.
Andre viser spesifikt til et behov for økt kompetanse på å håndtere, og kanskje også motvirke, den økende individorienteringen i samfunnet, for eksempel “[h]vordan få til et endret fokus fra at alt skal være individrettet til en større forståelse og delaktighet i et fellesskap i samfunnet og skolen”. En annen respondent trekker fram at det i denne sammenheng er vesentlig å samarbeide med foreldrene, men at det krever kompetanse på å finne nye måter å gjøre dette på:
Vi trenger å samarbeide med foresatte på nye måter. Utviklingen av et individorientert samfunn utfordrer fellesskapstankegangen i skolen. Vi må bygge en VI-kultur med de foresatte hvor de opplever at de er en del av laget.
Mange svar handler nettopp om foreldrene (11 stk), deres forventninger til skolen og foreldrerollen. Flere nevner blant annet behovet for veiledning, temakveld eller kurs for foresatte “i barneoppdragelse, foreldrerollen, ansvar og oppfølging”. En annen respondent inkluderer også kurs til foreldrene i “nettvett, foreldrerollen, barn med utfordrende atferd, rus, kriminell atferd blant barn og unge”. Flere synes å legge til grunn at foreldre trenger mer kompetanse i det å fylle eller faktisk ta foreldrerollen:
Foreldre må tørre å være foreldre. Medvirkningen inn i skolen har gått alt for langt. Vi skyter oss selv og de dette handler om - elevene - i beinet.
Som vi ser mener denne respondenten at foreldre har fått en rolle de pr i dag ikke helt evner å ta. En annen respondent savner i forlengelsen av dette kompetanse på hvordan man skal håndtere saker der foresatte framstår som en opprettholdende faktor når problemer eller utfordringer oppstår:
De vanskeligste sakene er der foresatte er en opprettholdende faktor. Opplever at det er svært vanskelig å ta opp, oppfattes gjerne som at skolen ikke tar saken “på alvor”. Problematikken speiles også i hvordan foresattes rolle så og si aldri er tema når 9a saker omtales i media og politisk - dette oppleves som et svært tabu-belagt område.
Respondenten savner både kompetanse på hvordan slike saker skal håndteres, men også et større fokus på foresattes rolle når 9A-saker omtales i offentligheten. Enkelte av innspillene hva angår samarbeidet med foreldrene inkluderer også skolens kompetanse på å “håndtere foresatte som ikke ønsker hjelp til å regulere eleven”, ikke minst i “saker hvor vi har måttet saklig behandle skolesaker som involvere foresatte som bære preg av psykisk sykdom”. Denne respondenten påpeker her at de “kommer til kort og vil gjerne ha noen retningslinjer, slik at det er normer for hva foresatte kan forvente av skolen”. Et annet område som kommer opp er mangfolds- og migrasjonskompetanse, og at skolen trenger mer kompetanse på “å få til godt samarbeid med foreldre med minoritetsbakgrunn”.
Skoleledere i videregående og skoleeiere på fylkeskommunalt nivå ble stilt et tilleggsspørsmål om i hvilken grad de informerer foreldre om skolemiljø og russetid eller avgangsmarkering. Følgende figur viser svarene fra skolelederne i videregående:
Vi ser at det store flertallet av skolelederne hevder at de i stor eller svært stor grad informerer foreldrene om skolemiljø (86 prosent). Ser vi på skoleeierne på fylkeskommunalt nivå oppgir tre at de i svært stor grad informerer foreldrene om dette, og seks at de i stor grad gjør det.
Andelen skoleledere i videregående som oppgir at de i stor eller svært stor grad informerer foreldrene om russetid eller avgangsmarkering er noe lavere (64 prosent) enn det vi så angående skolemiljø, men fortsatt hevder godt over halvparten at de informerer om dette. Vi ser likevel at to prosent svarer at de ikke i det hele tatt informerer foreldrene om dette, og én av tre (34 prosent) at de i liten grad gjør det. Ut fra følgende figur kan det imidlertid se ut til at skolelederne i betydelig større grad informerer foreldrene ved de største skolene enn ved de minste:
Mens hele 84 prosent av skolelederne ved de største videregående skolene svarer at de i stor eller svært stor grad informerer foreldrene om russetid eller avgangsmarkering, er tilsvarende andel ved de minste skolene 44 prosent. De mellomstore skolene havner midt mellom, hvor seks av ti (60 prosent) har oppgitt det samme.
Ser vi på svarene fra skoleeier på fylkeskommunalt nivå hevder fem at de i svært stor grad informerer foreldrene om russetid eller avgangsmarkeing. Ytterligere to svarer at de i stor grad informerer om dette, mens to oppgir at de i liten grad gjør det.
6.4 Oppsummering
Det er betydelig høyere andeler blant aktørene knyttet til grunnskolen som tilslutter seg utsagnene knyttet til at skole-hjem samarbeid er et prioritert område i arbeidet med å fremme et trygt og godt skolemiljø og å legge til rette for involvering og medvirkning fra foreldrene, enn for videregående. Mens rundt halvparten av grunnskolelederne er svært enige i at skole-hjem samarbeid er et prioritert område i deres arbeid med å fremme et trygt og godt skolemiljø, gjelder dette i underkant av én fjerdedel av skolelederne i videregående. Andelen er aller størst ved barneskoler og 1.-10.-skoler.
De ulike respondentgruppene svarer likere når det gjelder å ha rutiner for skole-hjem samarbeid i krevende saker, for eksempel skolemiljøsaker. Det store flertallet uttrykker på dette utsagnet at de er enige eller svært enige.
Fire av ti gir uttrykk for å være enige eller svært enige i ansatte på skolen har behov for økt kompetanse i arbeidet med å legge til rette for et godt skole-hjem samarbeid, mens 35 prosent uttrykker det samme når det gjelder deres eget kompetansebehov knyttet til dette som skoleeiere.
Det er en høyere andel skoleledere både i barneskolen og ved 1.-10.-skoler som gir uttrykk for enighet i at ansatte på skolen har behov for økt kompetanse i arbeidet med å legge til rette for et godt skole-hjem samarbeid, sammenliknet med skoleledere ved rene ungdomsskoler og i videregående. Det samme gjelder utsagnet om at de selv som skoleledere har behov for økt kompetanse i arbeidet med å legge til rette for dette. Behovet ser ut til å være størst blant grunnskoleledere i de minste kommunene.
Det er spesielt to områder med behov for økt kompetanse i skole-hjem samarbeidet som går igjen på mange respondenters topp to. Dette gjelder behovet for økt kompetanse til å utvikle et godt foreldremiljø og på skolen som den profesjonelle part i samarbeidet. Ser vi på tropp tre, følges disse to tett av utfordringer i samarbeidet og kommunikasjon.
Det er signifikant høyere andel skoleledere i videregående som setter samarbeidsformer på første- eller andreplass. På den andre siden er det signifikant høyere andeler blant aktørene relatert til grunnskolen som setter kompetanse på utfordringer i skole-hjem samarbeidet høyt på rangeringslisten, sammenliknet med videregående.
Basert på svar gitt på spørsmål om andre områder hvor det er behov for økt kompetanse skiller særlig kursing av foreldre, spesielt knyttet til foreldrerollen, seg ut.
Det store flertallet av skolelederne og skoleeiere på fylkeskommunalt nivå hevder at de i stor eller svært stor grad informerer foreldrene om skolemiljø.
Andelen skoleledere i videregående som oppgir at de i stor eller svært stor grad informerer foreldrene russetid eller avgangsmarkering er noe lavere, men dette ser ut til å i større grad gjøres ved de største videregående skolene. Fem av fylkeskommunene har svart at de i svært stor grad informerer foreldrene om dette, mens ytterligere to at de i stor grad gjør det.