5 Støtteressurs om kjønn og identitet på Utdanningsdirektoratets sider
I forbindelse med Kunnskapsløftet 2020 (LK20/LK20S) ble det utviklet en støtteressurs til skolens ansatte til undervisning om kjønn og identitet. Ressursen ble utviklet i samarbeid med Helsedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, og kan brukes som utgangspunkt for planlegging og felles refleksjon. Ressursen består av korte tekster som handler om ulike sider av temaene, som viser hvordan kjønn og seksualitet er en del av læreplanverket, både i grunnskolen og videregående opplæring. Støtten viser også hvordan temaene kan arbeides med tverrfaglig, og hvordan de kan være en del av arbeidet med skolemiljø og elevenes skolehverdag. I dette kapittelet fokuserer vi på skoleledere og skoleeieres erfaring med, og bruk av, støtteressursen om kjønn og identitet.
5.1 Kjennskap til Udirs støtteressurs til undervisning om kjønn og seksualitet
Skoleeiere og skoleledere ble spurt om hvorvidt de kjenner til støtteressursen for kjønn og identitet på Utdanningsdirektoratets (Udirs) hjemmesider. Som vist i figur 5.1, er det færrest skoleledere i videregående skole som kjenner til ressursen (32 prosent). Blant grunnskoleledere er andelen noe høyere, med 45 prosent som er kjent med ressursen.
Når det gjelder skoleeiere, er det flest ledere på kommunenivå som er kjent med ressursen (57 prosent), mens andelen er noe lavere blant skoleeiere på kommunalt nivå (50 prosent)
5.1.1 Skoleledere
I figur 5.2 vises svarene fra skoleledere, fordelt etter skoletype.
Som vist i figur 5.2, er kjennskapen til ressursen relativt lav blant samtlige skoletyper i undersøkelsen. Under 50 prosent av skolelederne kjenner til den. Det er imidlertid en gradvis økning i kjennskap fra videregående skoler, hvor 32 prosent av skolelederne har hørt om ressursen, til barneskolene, der 48 prosent er kjent med den.
For grunnskolene er kjennskapen til ressursen høyere blant skolelederne ved de mindre skolene (100–299 elever), hvor 48 prosent har hørt om ressursen, sammenliknet med de større skolene med mer enn 300 elever, der 40 prosent kjenner til den. Dette fremgår av figur 5.3 under.
Når vi ser nærmere på svarene fra skoleledere i videregående skole, er det betydelige forskjeller i kjennskap til ressursen blant skoleledere når svarene fordeles etter skoletyper. Slik det fremgår av figur 5.4, er det flest skoleledere ved yrkesfaglige videregående skoler som kjenner til Udirs ressurs (50 prosent). Bare 17 prosent av skolelederne ved studiespesialiserende videregående skoler oppgir at de kjenner til ressursen, sammenliknet med 35 prosent av skolelederne ved kombinerte videregående skoler Dette utgjør en forskjell på 33 prosentpoeng mellom yrkesfag og studiespesialiserende skoler.
Videre viser resultatene for videregående skoler en interessant trend: Flere skoleledere ved store skoler med over 600 elever har kjennskap til ressursen (40 prosent) enn skoleledere ved de minste skolene med under 250 elever (32 prosent). Skoleledere ved mellomstore videregående skoler (250–600 elever) har i minst grad kjennskap til ressursen, med bare 24 prosent. I tillegg er det 15 prosentpoeng færre skoleledere ved kombinerte videregående skoler (35 prosent) som kjenner til ressursen, sammenliknet med yrkesfaglige skoler, slik vist i figur 5.5 under.
Samlet sett viser resultatene tydelige forskjeller i kjennskap til ressursen mellom ulike skoletyper og skolestørrelser. Dette understreker behovet for målrettede tiltak for å øke bevisstheten om ressursen blant skoleledere, særlig ved studiespesialiserende skoler og mellomstore videregående skoler.
5.1.2 Skoleeiere
Blant skoleeierne på fylkeskommunalt nivå oppgir halvparten av de åtte respondentene at de kjenner til Udirs støtteressurs om kjønn og seksualitet. Når vi ser nærmere på svarene fra skoleeiere på kommunalt nivå, avdekkes enkelte forskjeller basert på hvor sentrale kommunene er (se figur 5.6).
I de mest sentrale og mellomsentrale kommunene er svarfordelingen identisk: 62 prosent av skolelederne oppgir at de kjenner til ressursen, mens 38 prosent svarer nei. Dette viser at flertallet i disse områdene har kjennskap til ressursen, selv om en betydelig andel fortsatt mangler denne kunnskapen.
I de minst sentrale kommunene er kjennskapen til ressursen lavere. Her svarer 52 prosent Ja, mens 48 prosent oppgir at de ikke kjenner til ressursen. Dette tyder på at kjennskapen til ressursen er svakere i mindre sentrale områder sammenliknet med de mer sentrale.
Sammenliknet viser tallene at en større andel skoleledere i de minst sentrale kommunene ikke kjenner til ressursen. Dette kan tyde på at informasjon og tilgang til slike ressurser ikke når ut like effektivt i disse områdene. I motsetning til dette har de mest sentrale og mellomsentrale kommunene en høyere grad av kjennskap og likere fordeling. Dette understøtter en mulig sammenheng mellom sentralitet og tilgjengeligheten eller oppmerksomheten rundt slike støtteressurser.
5.2 Bruk og vurdering av støtteressursen for Kjønn og identitet på Utdanningsdirektoratets hjemmesider
Hvorvidt Udirs støtteressurs faktisk brukes, og hvordan den vurderes av skoleledere og skoleeiere, gir viktig innsikt i ressursens relevans og nytteverdi. I denne delen undersøkes hvor mange som har tatt ressursen i bruk, og hvor nyttig den oppleves i praksis. Spørsmålene belyser både om ressursen er kjent, og hvordan den oppfattes blant ulike respondentgrupper.
5.2.1 Bruk av støtteressursen
Alle de fire respondentene ble spurt om i hvilken grad de har brukt støtteressursen for kjønn og identitet på Utdanningsdirektoratets hjemmesider. Som vist i figuren under, oppgir nesten halvparten (46 prosent) at de har brukt ressursen i noen grad.
Ved å se nærmere på svarfordelingen etter respondenttype, slik vist i figur 5.8, fremkommer det at skoleeiere på fylkeskommunalt nivå skiller seg ut. Her svarer 75 prosent vet ikke, mens 25 prosent oppgir at de ikke har brukt ressursen i det hele tatt. Ingen respondenter i denne gruppen oppgir å ha brukt ressursen i noen grad.
Blant skoleledere ved videregående skoler er svarene mer varierte: 36 prosent oppgir at de har brukt ressursen i liten grad, og 40 prosent i noen grad. Samtidig svarer 16 prosent vet ikke. Åtte prosent har ikke brukt ressursen, noe som tyder på en viss grad av usikkerhet og begrenset bruk.
Skoleeiere på kommunalt nivå skiller seg ut ved at 43 prosent oppgir å ha brukt ressursen i noen grad, og 9 prosent i stor grad. Samtidig svarer 39 prosent vet ikke og 9 prosent ikke i det hele tatt. Dette indikerer en høyere grad av kjennskap og bruk sammenliknet med fylkeskommunale eiere, men også en betydelig andel usikre. For skoleledere ved grunnskoler viser svarene at 49 prosent har brukt ressursen i noen grad, 25 prosent i liten grad, syv prosent i stor grad, og to prosent i svært stor grad. Her svarer 13 prosent vet ikke, og tre prosent oppgir at de ikke har brukt ressursen i det hele tatt, noe som antyder bedre kjennskap og bruk enn blant fylkeskommunale eiere, men lavere enn blant kommunale skoleeiere.
Sammenliknet viser tallene at fylkeskommunale skoleeiere har lavest kjennskap til og bruk av ressursen, mens kommunale skoleeiere har den høyeste andelen som bruker ressursen aktivt. Skoleledere ved grunnskoler og videregående skoler ligger mellom disse gruppene, med en moderat grad av bruk og kjennskap. Dette peker på en tydelig tendens: skoleeiere på kommunalt nivå har generelt høyere kjennskap til og bruk av ressursen enn skoleeiere på fylkeskommunalt nivå. Det er imidlertid viktig å påpeke at utvalget for skoleledere på fylkeskommunalt nivå er svært lite, da det kun er fire respondenter som har besvart spørsmålet (N=4). Dette begrenser muligheten til å trekke generelle konklusjoner basert på disse tallene.
Ved å se nærmere på skoleledernes svar, fordelt etter skoletype (figur 5.9), fremkommer det at skoleledere ved barneskoler og 1.-10.-skoler har brukt ressursen mest. Blant skoleledere ved videregående skoler og 1.-10.-skoler er det flest som oppgir å ha brukt ressursen i liten grad, med henholdsvis 36 prosent og 34 prosent som har valgt dette alternativet.
Figuren viser at det er flest skoleledere ved videregående skoler som oppgir at de ikke har brukt ressursen i det hele tatt (8 prosent), noe som er to prosentpoeng høyere enn blant skoleledere ved barneskoler (6 prosent). Ingen skoleledere ved ungdomsskoler eller 1.-10.-skoler har valgt dette alternativet.
Blant de som har brukt ressursen i stor grad, er det flest skoleledere ved barneskoler (10 prosent), sammenliknet med fem prosent av skolelederne ved ungdomsskoler og tre prosent ved 1.-10.-skoler. Ingen skoleledere ved videregående skoler oppgir at de har brukt ressursen i stor grad.
I figur 5.10 ser vi nærmere på svarene fra skoleeiere på kommunalt nivå, fordelt etter kommunestørrelse. Resultatene viser at det er flest skoleeiere i de minste kommunene (under 5000 innbyggere) som har brukt ressursen. Blant disse oppgir 57 prosent at de har brukt ressursen i noen grad, ti prosent i liten grad, og ytterligere ti prosent at de har brukt den i stor grad. Samtidig svarer 24 prosent vet ikke, noe som indikerer en viss grad av usikkerhet blant respondentene i de minste kommunene.
For kommuner med 5000 til 19 999 innbyggere ser bildet noe annerledes ut. Her oppgir 35 prosent av skoleeierne at de har brukt ressursen i noen grad, men en betydelig større andel, 53 prosent, svarer vet ikke. Seks prosent har brukt ressursen i stor grad, og like mange i liten grad, noe som tyder på lavere grad av kjennskap og bruk sammenliknet med de mindre kommunene.
I de største kommunene, med mer enn 20 000 innbyggere, er det enda færre som oppgir å ha brukt ressursen. Her svarer 25 prosent at de har brukt den i noen grad, mens 12 prosent har brukt den i liten grad, og like mange (12 prosent) i stor grad. Samtidig er andelen som svarer vet ikke høy, med 50 prosent, noe som indikerer betydelig usikkerhet blant skoleeierne i de største kommunene.
Samlet sett viser figuren at skoleeiere i de minste kommunene oftere oppgir å ha brukt ressursen, mens det er større usikkerhet og mindre bruk i mellomstore og større kommuner
I figur 5.11 ser vi nærmere på svarene fra skoleledere fordelt etter skolestørrelse, som inkluderer både grunnskoleledere og skoleledere i videregående skoler. Også her viser resultatene at flesteparten av skolelederne, uavhengig av skolestørrelse, oppgir at de har brukt ressursen i noen grad.
Figuren viser at de største skolene imidlertid skiller seg ut med en noe høyere andel som oppgir at de bruker ressursen I stor grad (9 prosent), sammenliknet med svarene fra skoleledere ved de mellomstore (5 prosent) og minste skolene (5 prosent). Samtidig er også andelen som svarer at de ikke vet om de har brukt ressursen høyest blant skolelederne ved de største skolene (20 prosent), sammenliknet med de to andre respondentgruppene (henholdsvis 17 og to prosent).
Sammenliknet viser figuren at uansett skolestørrelse er det flest som rapporterer å ha brukt ressursen i noen grad. Bruken er relativt jevnt fordelt, men de største skolene har en noe høyere andel som rapporterer bruk i stor grad. Andelen vet ikke-svar er mest fremtredende blant de største skolene, noe som tyder på en større grad av usikkerhet der sammenliknet med mindre og mellomstore skoler.
I figur 5.12 ser vi nærmere på svarene fra skoleledere i videregående skoler, fordelt etter skoleslag. Figuren viser at studiespesialiserende skoler har den høyeste andelen skoleledere som oppgir å ha brukt støtteressursen i noen grad, med 75 prosent. Dette er en betydelig høyere andel enn ved kombinerte skoler og yrkesfaglige skoler, som ligger langt lavere i bruken av ressursen (henholdsvis 35 og 25 prosent).
Figur 5.12 viser at skoleledere ved yrkesfaglige videregående skoler i minst grad rapporterer å ha brukt Udirs støtteressurs. En av fire (25 prosent) av skolelederne i denne gruppen oppgir at de har brukt ressursen i noen grad, sammenliknet med 75 prosent blant skoleledere ved studiespesialiserende skoler og 35 prosent ved kombinerte videregående skoler. Yrkesfaglige skoler har også den høyeste andelen som oppgir at de ikke har brukt ressursen i det hele tatt (25 prosent) og en tilsvarende høy andel som svarer vet ikke (25 prosent). Til sammenlikning er det ingen skoleledere ved studiespesialiserende skoler som oppgir vet ikke eller at de ikke har brukt ressursen i det hele tatt. Den lave bruken blant yrkesfaglige skoler kan tyde på at ressursen i mindre grad oppleves som relevant eller tilpasset behovene til denne skolesektoren. Yrkesfaglige skoler har ofte en annen pedagogisk profil og elevgruppe enn studiespesialiserende skoler, noe som kan påvirke hvordan ressursen brukes og oppfattes. Den høye andelen vet ikke-svar blant skoleledere ved yrkesfaglige skoler kan også indikere manglende kjennskap til ressursen, noe som understreker et behov for bedre informasjon eller tilpasning til denne gruppens kontekst.
5.2.2 Støtteressursens nyttighet
Samtlige respondenter ble også spurt om hvor nyttige de vurderte ressursen som støtte til seksualitetsundervisningen.
Figur 5.13 viser at flertallet av respondentene (57 prosent) vurderer ressursen som noe nyttig. Dette indikerer at ressursen oppfattes som en viss støtte, men at det også kan være rom for forbedringer for å øke dens nytteverdi.
Ved å se nærmere på svarfordelingen blant de ulike respondenttypene, som vist i figur 5.14, fremgår det at flertallet i alle respondentkategorier vurderer støtteressursen som noe nyttig.
Figuren viser at skoleeiere på kommunenivå har den høyeste andelen som vurderer ressursen som svært nyttig (25 prosent), mens 23 prosent av skoleledere i grunnskolen svarer det samme, to prosentpoeng lavere. Blant skoleledere i videregående skoler er andelen som vurderer ressursen som svært nyttig betydelig lavere, med fem prosent. Samtidig er det en markant høyere andel av skoleledere på videregående nivå som oppgir at de ikke har godt nok grunnlag til å svare (37 prosent), noe som er 16 prosentpoeng mer enn blant skoleledere i grunnskolen (21 prosent) og 30 prosentpoeng mer enn blant skoleeiere på kommunenivå (7 prosent).
Disse resultatene kan tyde på at ressursen oppleves som mer relevant og anvendelig for skoleeiere på kommunenivå enn for skoleledere, spesielt i videregående skoler. Den lave andelen som vurderer ressursen som svært nyttig blant skoleledere i videregående, kombinert med den høye andelen som oppgir manglende grunnlag for å svare, kan indikere en svakere kjennskap til ressursen eller en oppfatning av at den ikke er tilstrekkelig tilpasset videregående nivå. Det kan potensielt også reflektere at ressursen i større grad er utformet med tanke på grunnskolen eller kommunenes administrative behov. For å øke relevansen for videregående skoler, kan det være nødvendig med bedre tilpasning av ressursen til deres kontekst, samt økt informasjon og opplæring om dens innhold og bruksmuligheter.
Figur 5.15 viser at vurderingen av ressursen som svært nyttig varierer betydelig mellom skolelederne når svarene fordeles etter skoletype. Skoleledere ved 1.-10.-skoler har den høyeste andelen som finner ressursen svært nyttig (32 prosent), sammenliknet med barneskoler (19 prosent), ungdomsskoler (15 prosent), og videregående skoler (5 prosent).
Blant respondentene er det kun skoleledere ved videregående skoler og barneskoler som oppgir at de ikke anser ressursen som nyttig. Dette gjelder henholdsvis fem prosent av skolelederne i videregående skoler og to prosent av barneskolelederne.
Resultatene viser at ressursen oppleves som mest relevant og anvendelig for skoleledere ved 1.-10.-skoler, som dekker både barne- og ungdomstrinnene. Den høye andelen skoleledere ved disse skolene som vurderer ressursen som svært nyttig (32 prosent), tyder på at ressursens innhold og formål er godt tilpasset deres arbeid. Samtidig er andelen som vurderer ressursen som svært nyttig lavere blant barneskoler (19 prosent) og ungdomsskoler (15 prosent), noe som kan indikere at ressursen ikke fullt ut møter deres behov. Den svært lave andelen blant skoleledere i videregående (5 prosent), kombinert med en høy andel som svarer Har ikke godt nok grunnlag til å svare (37 prosent), indikerer at ressursen enten oppleves som lite relevant for videregående skoler eller at den er mindre kjent på dette nivået.
Dette samsvarer med funnene fra figurene som viser svarfordelingen blant skoleledere og skoleeiere på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Skoleeiere på kommunenivå vurderer ressursen som mer nyttig enn skoleledere på videregående nivå, noe som reflekterer at ressursen i større grad ser ut til å være utformet med tanke på grunnskolen og kommunenes administrative behov. Samtidig er det noe lavere andel blant skoleledere i barneskolen og ungdomsskolen som anser ressursen som svært nyttig. Det er likevel langt høyere enn blant skolelederne på videregående nivå, som kan tyde på at ressursen ikke oppleves som relevant eller tilgjengelig nok i deres kontekst. Disse resultatene peker igjen på viktigheten av bedre tilpasning av ressursen spesielt for videregående skoler. Det kan også være behov for økt informasjon og opplæring om ressursen for å sikre at den oppleves som nyttig og anvendelig på alle nivåer.
Figur 5.16 viser at skoleledere ved de minste skolene, både i grunnskolen og videregående skole, i minst grad opplever ressursen som nyttig.
Det er kun skoleledere ved de minste skolene som oppgir ressursen som ikke nyttig (5 prosent). Det er også færre av skolelederne ved de minste skolene som oppgir at de finner ressursen svært nyttig (14 prosent), sammenliknet med skoleledere ved de mellomstore (25 prosent) og de største skolene (19 prosent). En mulig forklaring kan være at mindre skoler har færre ansatte og kanskje mindre spesialisering innenfor temaer som kjønn og seksualitet. Manglende opplevd relevans kan også henge sammen med mindre kjennskap til ressursen, eller at den oppfattes som mindre tilpasset de utfordringene som små skoler står overfor i sin undervisning og administrasjon.
Figur 5.17 viser skoleledernes svar, fordelt etter type videregående skole de arbeider på. Resultatene viser at rundt halvparten av skolelederne ved både yrkesfaglige skoler (50 prosent) og kombinerte videregående skoler (46 prosent) oppgir at de ikke har godt nok grunnlag til å vurdere hvor nyttig ressursen er. Dette indikerer en begrenset kjennskap til ressursen i disse skoletypene, noe som kan påvirke både bruken og oppfatningen av dens relevans.
5.3 Behov for støtte og veiledningsressurser
Til slutt ble skoleledere og skoleeiere spurt om hvilke støtte- og veiledningsressurser de har mest behov for i seksualitetsundervisningen. Spørsmålet var åpent og informantene kunne selv skrive inn svar. Svarene viser et variert behov som reflekterer både praktiske og strategiske utfordringer i arbeidet. Samlet sett fremhever svarene et tydelig ønske om mer praktisk og konkret støtte, økt bruk av eksterne fagpersoner, og inkluderende, oppdatert og forskningsbasert materiale. Det etterlyses også ressurser som kan støtte lærerne i møte med utfordringer knyttet til familier og kulturer som er kritiske til seksualitetsundervisningen. Behovene peker på en kompleks og mangfoldig undervisningssituasjon der tilpassede ressurser og klare nasjonale føringer kan være avgjørende for å styrke seksualitetsundervisningen.
Nedenfor oppsummerer vi svarene punktvis, delt inn etter ulike tema:
- Praktiske undervisningsverktøy: Mange respondenter etterlyser konkrete og praktiske verktøy som ferdiglagde undervisningsopplegg, digitale ressurser og korte filmer eller videoer. Det er særlig ønsket at slike videoer kan brukes som et utgangspunkt for diskusjon og refleksjon i klassen, gjerne med bidrag fra ungdom eller eksperter.
- Ekstern støtte: En annen gjennomgående kategori er behovet for støtte fra eksterne fagpersoner, som helsesykepleiere og annet helsepersonell. Disse aktørene oppleves som verdifulle bidragsytere i undervisningen, både for sin faglige kompetanse og som en ressurs for lærerne. Deltakelsen deres gir også et utenforstående perspektiv som kan styrke undervisningen.
- Ressurser om kjønn og identitet: Mange respondenter fremhever behovet for oppdatert informasjon og ressurser om temaer som kjønnsidentitet og seksuell orientering. Det etterlyses veiledning i hvordan man kan møte elever og foresatte med ulike ståsteder, samt hvordan skolen kan skape forståelse og toleranse. Dette inkluderer også ressurser for å undervise elever med ulik bakgrunn og erfaringer.
- Holdningsarbeid og nasjonale retningslinjer: Flere nevner behovet for veiledning i arbeid med holdningsendring, særlig innen mangfold, respekt og forebygging av intoleranse. Det er et ønske om nasjonale retningslinjer som sikrer en objektiv, forskningsbasert tilnærming til seksualitetsundervisningen, slik at den ikke preges av individuelle holdninger.
- Alderstilpassede ressurser: Et annet viktig punkt er utvikling av flere alders- og målgruppetilpassede ressurser, spesielt for de yngre klassetrinnene. Mange lærere uttrykker usikkerhet rundt når og hvordan temaene bør introduseres, og etterlyser tydeligere veiledning.
- Gode eksisterende ressurser: Selv om mange ser behov for flere ressurser, rapporterer enkelte at de allerede er godt dekket med Udirs støttemateriell og læreverk, samt støtte fra helsesykepleiere. Dette viser at behovene varierer betydelig mellom ulike skoler og skoleeiere.
5.4 Oppsummering
- Det er tydelige forskjeller i kjennskap, bruk og vurdering av ressursen mellom ulike nivåer og skoleslag. Ressursen oppleves som mest nyttig i grunnskolen og blant skoleeiere på kommunenivå, mens den har mindre relevans og kjennskap i videregående skoler, spesielt ved studiespesialiserende skoler. Dette antyder et behov for bedre tilpasning, bredere kommunikasjon og økt opplæring i bruken av ressursen, særlig for videregående skoler og mindre kommuner. Behovet for praktiske verktøy og eksterne støtteressurser fremheves også som viktige innsatsområder for å styrke seksualitetsundervisningen på tvers av skoleslag.
- Kjennskapen til ressursen er generelt lav blant skoleledere, med 32 prosent i videregående skole og 44 prosent i grunnskolen som oppgir at de kjenner til ressursen.
- Skoleeiere på kommunenivå har høyest kjennskap (57 prosent), mens skoleeiere på fylkeskommunalt nivå ligger noe lavere (50 prosent).
- Skoleledere ved studiespesialiserende videregående skoler har lavest kjennskap til ressursen (17 prosent), sammenliknet med yrkesfaglige skoler (50 prosent) og kombinerte skoler (35 prosent).
- Flertallet av respondentene (46 prosent) oppgir at de har brukt ressursen ‘I noen grad,’ mens fylkeskommunale skoleeiere i stor grad svarer ‘Vet ikke’ (75 prosent).
- Ressursen vurderes som ‘noe nyttig’ av flertallet (57 prosent), men andelen som vurderer den som ‘svært nyttig’ er høyest blant skoleeiere på kommunenivå (25 prosent) og skoleledere ved 1.-10.-skoler (32 prosent).