10 Kompetanseutvikling om spesialpedagogikk og inkluderende praksis
Dette kapittelet tar for seg hvordan grunnskoleledere, skoleledere i videregående, skoleeiere på kommunenivå og fylkeskommuner tilrettelegger for kompetansebygging innen spesialpedagogikk og inkluderende praksis. Gjennom en undersøkelse av ulike virkemidler for kompetanseutvikling belyses hvordan etter- og videreutdanning integreres i arbeidet med å bygge en helhetlig kompetansestrategi. Formålet er å undersøke hvordan skoleledere og -eiere bidrar til å sikre at kompetanseutvikling prioriteres og implementeres i tråd med skolens og samfunnets behov. Kapitlet består av tre hoveddeler: bruk av kompetanse, tilrettelegging for kompetansebygging og praksisutvikling, og bidrag fra lærere med videreutdanning i spesialpedagogikk på ulike områder.
10.1 Bruk av kompetanse
Skoleledere i grunnskolen og videregående samt skoleeiere i kommunen ble spurt om hvorvidt de har planer for hvordan de skal bruke den kompetansen lærerne får gjennom videreutdanning i spesialpedagogikk. Dette er illustrert i figur 10.1. Det framgår at 46 prosent av skolelederne i grunnskoler, 43 prosent i videregående og 57 prosent av skoleeierne på kommunalt nivå ikke har lagt konkrete planer for bruk av denne kompetansen. Når det gjelder svar på om de har lagt konkrete planer for hvordan lærere med videreutdanning i spesialpedagogikk skal bidra, svarer 36 prosent av grunnskolelederne, 38 prosent av skolelederne i videregående, og 18 prosent av skoleeierne på kommunalt nivå bekreftende på dette. De som har lagt konkrete planer for samlet bruk av kompetansen som utvikles gjennom de ulike kompetansetiltakene, utgjør 17 prosent av skolelederne i videregående, 14 prosent grunnskolelederne og 15 prosent av skoleeierne på kommunalt nivå.
Kun seks fylkeskommuner har besvart undersøkelsen. Blant disse oppgir tre at de ikke har lagt konkrete planer for bruk av denne kompetansen. Én fylkeskommune svarer at de har lagt konkrete planer for hvordan lærere med videreutdanning i spesialpedagogikk skal bidra, mens to oppgir at de har lagt konkrete planer for samlet bruk av kompetanse som utvikles gjennom de ulike kompetansetiltakene.
Figur 10.2 viser svarene fra skoleledere på dette spørsmålet, fordelt etter skoletype. Et hovedfunn er at en betydelig andel skoler mangler konkrete planer for bruk av kompetansen fra videreutdanning i spesialpedagogikk, men at andelen er høyest blant barneskoler (50 prosent). Videre ser vi at en betraktelig høyere andel skoleledere ved rene ungdomsskoler oppgir at de har lagt konkrete planer for hvordan lærere med videreutdanning i spesialpedagogikk skal bidra (52 prosent), sammenliknet med de øvrige skoletypene (32-38 prosent). Videre ser vi at kun fire prosent av skolelederne ved ungdomsskoler svarer at de har lagt planer for samlet bruk av kompetanse utviklet gjennom ulike tiltak, mens tilsvarende andeler ved de øvrige er 15-17 prosent.
Det er videre variasjoner i grunnskolenes planer for hvordan kompetanse fra videreutdanning i spesialpedagogikk tas i bruk, avhengig av skolestørrelse. Som vist i figur 10.3, er det en betydelig lavere andel av skolelederne ved de største grunnskolene (8 prosent) som oppgir at de har lagt konkrete planer for samlet bruk av kompetansen som utvikles gjennom de ulike kompetansetiltakene enn ved både de minste (16 prosent) og de mellomstore (19 prosent).
Vi finner også forskjeller etter skolestørrelse blant svarene fra videregående skole. Det er her imidlertid viktig å understreke at det er relativt få respondenter innen hver kategori, og svarene må tolkes med forsiktighet. Svarfordelingen vises i figur 10.4. Som vi ser svarer litt over én tredjedel (35 prosent) av skolelederne ved videregående skoler med 250–599 elever at de ikke har laget konkrete planer, mens over halvparten (56 prosent) av skolelederne ved de største skolene oppgir det samme. Videre ser vi at mens nesten halvparten (47 prosent) av skolelederne ved de minste videregående skolene svarer at de har lagt konkrete planer for lærernes bidrag, er tilsvarende andel blant de største videregående skolene kun 28 prosent.
10.2 Tilrettelegging for kompetansebygging og praksisutvikling
Neste spørsmål handlet om hvordan skoleledere i grunnskolen og videregående skole samt skoleeiere på kommunalt nivå legger til rette for å bygge nødvendig kompetanse og utvikle praksis knyttet til spesialpedagogikk og inkludering. Det var mulig å velge flere alternativer. Figur 10.5 viser svarfordelingene.
Resultatene viser at mer enn åtte av ti av skoleeiere på kommunalt nivå (83 prosent) deltar i partnerskap med universiteter og høgskoler i kompetanseløftet for spesialpedagogikk og inkluderende praksis. Andelen er betydelig lavere for grunnskoleledere (28 prosent) og skoleledere i videregående (26 prosent). Videre ser vi at 73 prosent av skoleeierne på kommunalt nivå, 65 prosent av grunnskolelederne, og 69 prosent av skolelederne i videregående oppgir at de har ansatte som har tatt eller tar videreutdanning innen spesialpedagogikk på minst 30 studiepoeng.
Videre er det høye andeler i alle tre respondentgruppene som har oppgitt at de gjennomfører kompetansetiltak for å møte endringene i ny opplæringslov. Dette gjelder 73 prosent av skoleeierne på kommunalt nivå, 57 prosent av grunnskolelederne og 58 prosent av skolelederne i videregående.
Når det gjelder kompetansekartlegging, rapporterer 66 prosent av skoleeierne, 42 prosent av grunnskolelederne og 49 prosent av skolelederne i videregående at de gjennomfører dette blant ansatte. Bruken av Udirs kompetansepakke for inkluderende praksis er mest utbredt blant skoleeiere (59 prosent), men vi ser også at den er betraktelig høyere blant grunnskoleledere (41 prosent) enn skoleledere i videregående (13 prosent).
Alle seks skoleeiere på fylkeskommunalt nivå svarer at de gjennomfører kompetansetiltak for å møte endringene i ny opplæringslov, deltar i partnerskap med UH i kompetanseløftet for spesialpedagogikk og inkludering, og har ansatte som tar, eller har tatt, videreutdanning på minst 30 studiepoeng innen spesialpedagogikk i løpet av de tre siste årene. Fire fylkeskommuner bruker Utdanningsdirektoratets (Udirs) kompetansepakke for inkluderende praksis aktivt i personalet, mens to fylkeskommuner indikerer at de gjennomfører kompetansekartlegging blant alle ansatte med vekt på både individuelle og kollektive kompetansebehov, har laget samlede kompetanseplaner som omfatter både kollektiv etterutdanning og videreutdanning innen spesialpedagogikk og inkludering, og har laget separate kompetanseplaner for videreutdanning og kollektiv etterutdanning.
Figur 10.6 viser hvordan skoleledere ved ulike skoletyper legger til rette for kompetansebygging og utvikling av praksis knyttet til spesialpedagogikk og inkludering. Vi kan trekke fram noen sentrale observasjoner basert på figuren.
For det første er det en liten andel av skolelederne som rapporterer at de ikke har laget kompetanseplaner på tvers av skoletypene (7-10 prosent). På den andre siden er det en relativt høy andel som rapporterer at de gjennomfører tiltak for å tilpasse seg endringer i ny opplæringslov. Ved rene ungdomsskoler svarer over tre av fire dette (76 prosent) mens over halvparten av barneskolelederen (56 prosent) og av skolelederne i videregående (58 prosent), og nær halvparten av skoleledere ved 1.–10.-skoler (47 prosent), svarer tilsvarende.
En betydelig andel skoleledere ved alle skoletyper har ansatte som tar eller har tatt videreutdanning på minst 30 studiepoeng innen spesialpedagogikk de tre siste årene. Bortimot syv av ti skoleledere i videregående skole (69 prosent) og ved rene barneskoler (68 prosent) har krysset av for dette, mens andelen er rundt seks av ti ved 1.-10.-skoler (61 prosent) og rene ungdomsskoler (59 prosent).
Videre ser vi at omtrent halvparten av skoleledere ved 1.–10.-skoler (45 prosent), barneskoler (43 prosent), og videregående skoler (49 prosent) gjennomfører kartlegginger av kompetanse både på individuelt og kollektivt nivå blant personalet, mens andelen er noe lavere ved rene ungdomsskoler (35 prosent). Det er også en lavere andel ved rene ungdomsskoler (9 prosent) som har krysset av for at de har laget samlede kompetanseplaner som omfatter både kollektiv etterutdanning og videreutdanning innen spesialpedagogikk og inkludering, enn ved videregående skoler (27 prosent), 1.-10.-skoler (22 prosent) og rene barneskoler (17 prosent).
Bruken av Udirs kompetansepakke for inkluderende praksis ser ut til å være betydelig mindre utbredt i videregående skole. Mens 13 prosent av skolelederne der har krysset av for at de bruker denne aktivt i personalet, er tilsvarende andel 44 prosent ved 1.-10.-skoler. 41 prosent ved rene ungdomsskoler og 38 prosent ved rene barneskoler.
Mellom ni prosent og 14 prosent av skoleledere, avhengig av skoletype, har laget separate kompetanseplaner for videreutdanning og kollektiv etterutdanning. Særlig 1.-10.-skoler utmerker seg her, med 14 prosent som har valgt denne løsningen, mens barne- og ungdomsskolene ligger noe lavere, på ni prosent.
Det er også betydelige forskjeller i hvordan skoler i ulike størrelseskategorier tilrettelegger for å bygge kompetanse og utvikle praksis innen spesialpedagogikk og inkludering. Svarene som er illustrert i figur 10.7 kan oppsummeres som følger:
For det første kan det se ut til at det å ha ansatte som enten tar eller har fullført videreutdanning på minst 30 studiepoeng i spesialpedagogikk de siste tre årene og å gjennomføre kompetansetiltak for å møte endringene i ny opplæringslov øker med grunnskolestørrelse, fra henholdsvis 50 prosent og 41 prosent ved de minste skolene til 73 prosent og 67 prosent ved de største.
Motsatt ser det ut til at det å ha laget samlede kompetanseplaner som omfatter både kollektiv etterutdanning og videreutdanning innen spesialpedagogikk og inkludering synker med skolestørrelse, fra 26 prosent ved de minste skolene, til 12 prosent ved de største. Vi ser imidlertid at dette også til en viss grad gjelder å ha laget separate kompetanseplaner ved at 13 prosent av skolelederne ved de minste skolene har krysset av for dette, mens andelen ved de største er åtte prosent.
Det er ikke nevneverdige forskjeller mellom grunnskoler av ulik størrelse når det gjelder hvorvidt de gjennomfører kompetansekartlegging blant ansatte (41-44 prosent), aktivt bruker Udirs kompetansepakke for inkluderende praksis (38-43 prosent) og deltar i partnerskap med UH i kompetanseløftet for spesialpedagogikk og inkludering (26-30 prosent).
Figur 10.8 viser hvordan skoleeiere på kommunalt nivå legger til rette for å bygge nødvendig kompetanse og utvikle praksis knyttet til spesialpedagogikk og inkludering, etter kommunestørrelse. Det er her viktig å gjøre oppmerksom på relativt få respondenter i hver kategori, slik at svarmønstrene må tolkes med noe varsomhet.
Vi ser av figuren at skoleeiere i mellomstore kommuner i større utstrekning oppgir at de deltar i partnerskap med UH i kompetanseløftet for spesialpedagogikk og inkludering (93 prosent) enn både de minste (79 prosent) og de største (75 prosent). Det samme gjelder det å ha ansatte som tar eller har tatt videreutdanning innen spesialpedagogikk. Mens 82 prosent av skoleeierne i de mellomstore kommunene har krysset av for dette, er tilsvarende andeler i de minste og største kommunene henholdsvis 68 prosent og 69 prosent.
Det er videre verdt å merke seg at det er lavere andel skoleeiere i de minste kommunene som oppgir at de gjennomfører kompetansetiltak for å møte endringene i ny opplæringslov (66 prosent), sammenliknet med både de mellomstore (79 prosent) og de største (81 prosent) kommunene.
Motsatt er det lavere andel av skoleeierne i de største kommunene som har krysset av for både at de gjennomfører kompetansekartlegging blant ansatte (56 prosent) og at de bruker Udirs kompetansepakke for inkluderende praksis (50 prosent), sammenliknet med både i de mellomstore (henholdsvis 71 prosent og 64 prosent) og i de minste (henholdsvis 66 prosent og 58 prosent).
Det å ha samlede kompetanseplaner ser ut til å øke med kommunestørrelse, fra 34 prosent av skoleeierne i de minste kommunene til 44 prosent i de største.
Skoleledere ved grunnskoler og videregående skoler samt skoleeiere på kommunalt nivå som valgte “annet” utdypet svaret sitt i åpent tekstfelt. Svarene viser to hovedtemaer når det gjelder tilrettelegging for kompetansebygging innen spesialpedagogikk og inkluderende praksis. Det første temaet handler om å dele erfaringer. Mange skoler og kommuner er aktive i regionale satsinger og nettverk som styrker kompetansen på spesialpedagogikk og inkluderende praksis. Dette gir skolene mulighet til å dele erfaringer og lære av hverandre, noe som styrker deres samlede kompetanse. Som en skoleleder beskriver: “Kommunen og skolene har i flere år deltatt i satsingen ‘Inkluderende læringsmiljø’, med fokus på kompetanseheving og relasjoner”.
Det andre temaet handler om tilrettelegging for videreutdanning. Mange skoler fokuserer på å bygge spesialpedagogisk kompetanse internt ved å legge til rette for videreutdanning, ansette spesialpedagoger, og etablere ressursteam. Som en skoleleder uttrykker: “Vi har lagt til rette for spesialpedagogisk kompetanse gjennom videreutdanning og ansettelser, slik at alle lærerteams har tilgang til spesialpedagogisk kompetanse”.
10.3 Bidrag fra lærere med videreutdanning i spesialpedagogikk på ulike områder
I neste del av undersøkelsen spurte vi respondentene i hvilken grad lærere med videreutdanning i spesialpedagogikk er tenkt å bidra inn imot følgende hovedområder: individuell oppfølging av elever med særskilte behov, veiledning av kolleger i spesialpedagogikk og inkludering, koordinering av skolens innsats for inkludering og tilrettelegging, og fysisk og teknisk tilrettelegging for elever som trenger dette.
Av svarene i Figur 10.9 kan det se ut til at grunnskoleledere har de laveste forventningene til lærere med videreutdanning i spesialpedagogikk. For eksempel oppgir 87 prosent av disse at de i stor eller svært stor grad har tenkt at lærere med videreutdanning i spesialpedagogikk er tenkt å ha ansvar for individuell oppfølging av elever med særskilte behov, mens tilsvarende andel blant skoleledere i videregående er 92 prosent og 91 prosent blant skoleeiere i kommunen. Noe av det samme bildet tegner seg når det gjelder veiledning av kolleger i spesialpedagogikk og inkludering. Mens 80 prosent av grunnskolelederne har oppgitt at de i stor eller svært stor grad har tiltenkt lærerne med videreutdanning en rolle her, er tilsvarende andeler blant skolelederne i videregående og skoleeiere på kommunalt nivå er henholdsvis 83 prosent og 89 prosent.
Generelt har skoleeiere noe høyere forventninger enn skoleledere, og forskjellen er størst når det gjelder hvorvidt lærere med videreutdanning i spesialpedagogikk er tenkt å bidra til å koordinere skolens innsats for inkludering og tilrettelegging. Mens hele 82 prosent av skoleeierne på kommunalt nivå har oppgitt at de i stor eller svært stor grad har tenkt dette, er tilsvarende andel blant skolelederne henholdsvis 68 prosent og 61 prosent i videregående og grunnskolen.
For fysisk og teknisk tilrettelegging er forventningene generelt lavere enn på de andre områdene, men skoleeiere i kommunen har fortsatt de høyeste forventningene (68 prosent), mens andelen blant skolelederne er 58 prosent både i videregående og gunnskolelen.
Figur 10.10 viser svarene fra skoleeiere brutt ned på kommunestørrelse. Igjen vil vi gjøre oppmerksom på lavt antall respondenter, og dermed oppfordre til å tolke svarmønstrene med noe varsomhet.
Vi ser at skoleeiere i mellomstore kommuner har de høyeste forventningene til læreres bidrag i individuell oppfølging. Alle har her krysset av for i stor eller svært stor grad. Disse etterfølges av de minste kommunene (88 prosent i svært stor og stor grad), og andelen er lavest i de største (81 prosent). Det samme gjelder forventninger til bidrag hva angår fysisk og teknisk tilrettelegging, hvor 78 prosent av skoleeierne i de mellomstore kommunene har oppgitt at de i stor eller svært stor grad har tiltenkt lærere med videreutdanning i spesialpedagogikk en rolle, mens tilsvarende andeler i de minste og største kommunene er henholdsvis 64 prosent og 54 prosent.
Det er skoleeiere i de minste kommunene som uttrykker størst forventninger når det gjelder at lærere med videreutdanning i spesialpedagogikk skal bidra med veiledning av kolleger, hvor samtlige har krysset av for enten i stor grad eller i svært stor grad. Disse forventningene ser ut til å synke med kommunestørrelse, og kun 63 prosent av skoleeierne i de største kommunene har oppgitt det samme.
For koordinering av innsats for inkludering ligger forventningene nokså like på tvers av kommunestørrelser, med mellom 79 og 82 prosent som forventer bidrag i stor eller svært stor grad.
10.4 Oppsummering
Omtrent halvparten av grunnskoleledere og skoleledere i videregående rapporterer at de mangler konkrete planer for hvordan kompetansen fra videreutdanning i spesialpedagogikk skal brukes. Blant skoleeiere på kommunalt nivå gjelder dette for nesten seks av ti.
Én tredel av grunnskoleledere og skoleledere i videregående oppgir at de har utviklet konkrete planer for hvordan lærere med videreutdanning kan bidra med sin kompetanse. Blant skoleeiere er andelen betydelig lavere (18 prosent).
Bare 14–17 prosent av skoleledere har laget samlede planer som integrerer ulike kompetansetiltak, med lavest forekomst blant ungdomsskoler (4 prosent) og høyest blant videregående skoler og barneskoler (17 prosent).
Over åtte av ti skoleeiere på kommunalt nivå deltar i partnerskap med universiteter og høgskoler for kompetansebygging, mens andelen blant ledere i grunn- og videregående skole ligger på omtrent én av fire.
Omtrent seks av ti skoleeiere rapporterer at de bruker Udirs kompetansepakke aktivt, mens under halvparten av grunnskoleledere (41 prosent) og kun én av ti skoleledere i videregående gjør det samme.
Rundt ni av ti skoleledere forventer at lærere med videreutdanning i spesialpedagogikk skal bidra i stor eller svært stor grad i individuell oppfølging av elever med særskilte behov.
Rundt fire av fem av skoleledere i grunnskoler og videregående skoler forventer at lærere med videreutdanning skal bidra i stor eller svært stor grad til veiledning av kolleger i spesialpedagogikk og inkludering.