4 Seksualitetsundervisning etter LK20/LK20S
Seksualitetsundervisning har lenge vært en del av norsk skole, men med det nye læreplanverket LK20 og LK20S er det lagt enda større vekt på en moderne tilnærming. Målsettingen er å gi elever kunnskap om blant annet kropp, grenser, relasjoner og seksualitet på en måte som er tilpasset deres alder og modenhetsnivå. Seksualitet blir framhevet som en naturlig del av menneskets utvikling, og undervisningen skal være både inkluderende, respektfull og vitenskapsbasert.
Sentrale endringer med LK20/LK20S er at innføringen av det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring hvor seksualitet og kjønn er aktuelle områder innenfor temaet. En annen endring er at seksualitetsundervisningen nå dekker temaer som samtykke, seksuell helse og digitale utfordringer, og at disse temaene integreres både i fag, på tvers av fag og på flere trinn.
For å forstå hvordan skoleledere og skoleeiere opplever og håndterer kravene i det nye læreplanverket, har vi stilt en rekke spørsmål til ledere i grunn- og videregående skoler samt skoleeiere i kommuner og fylker. Vi spurte først i hvilken grad LK20/LK20S legger til rette for god seksualitetsundervisning. Deretter spurte vi om skolene faktisk har gjort endringer i seksualitetsundervisningen etter innføringen av de nye planene. For de som har gjort endringer, ønsket vi å vite hva som har vært den største justeringen, mens de som ikke har endret noe, ble bedt om å forklare årsakene. Til slutt spurte vi om hvilke utfordringer skolelederne og skoleeierne mener er de største for å realisere en god seksualitetsundervisning i tråd med det nye læreplanene.
Det nye læreplanverket sikrer at elever møter seksualitetsundervisning i flere fag og på ulike klassetrinn. I lys av dette er det behov for innsikt i om, og i hvilken grad, læreplanverket har ført til faktiske endringer i seksualitetsundervisningen, og hvordan disse endringene påvirker elevenes læringsopplevelser og skolemiljø.
4.1 Seksualitetsundervisning i endring: Hvordan skoleslag, størrelse og lokasjon påvirker tilpasningen til nye læreplaner
Figur 4.1 viser endringer i seksualitetsundervisningen etter innføringen av de nye læreplanene, fordelt på ulike skoletypekategorier.
Tallene viser at videregående skoler i størst grad har valgt å ikke gjøre endringer, med 61 prosent som svarer at de ikke har gjort noe med seksualitetsundervisningen, og 39 prosent som svarer at de har det. Dette mønsteret er motsatt på barneskolenivå, der 62 prosent svarer ja og 38 prosent nei. Blant 1.-10.-skoler og ungdomsskoler er det en enda høyere andel som svarer ja, med henholdsvis 67 og 70 prosent, noe som tyder på en sterkere tilpasning til det nye læreplanverket enn det som er tilfellet for videregående skoler og barneskoler.
Sammenlikningen mellom skoletypekategoriene antyder dermed at grunnskolene har gjennomført flere endringer i seksualitetsundervisningen enn videregående skoler. Dette kan tyde på at de nye læreplanene har hatt en mer begrenset innvirkning på videregående nivå.
Som illustrert i figur 4.2 viser figuren hvorvidt seksualitetsundervisningen har blitt endret etter implementeringen av de nye læreplanene, fordelt etter størrelsen på grunnskoler.
Resultatene viser en tydelig tendens der større skoler i høyere grad har gjennomført endringer. Blant skoler med under 100 elever svarer 61 prosent at de har gjort endringer, mens 39 prosent ikke har gjort det. For skoler med mellom 100 og 299 elever rapporterer 62 prosent at de har gjort endringer, mens 38 prosent ikke har gjort det. Andelen som har gjort endringer øker ytterligere blant de største skolene (300 elever eller flere), der 70 prosent svarer ja og kun 30 prosent svarer nei.
Dette mønsteret antyder at implementeringen av nye læreplaner for seksualitetsundervisning i større grad har påvirket de største skolene sammenliknet med mindre skoler.
Figur 4.3 viser hvorvidt seksualitetsundervisningen har blitt endret etter implementeringen av de nye læreplanene, fordelt etter grunnskoler og kommunestørrelse.
Svarene viser en gjennomgående høy andel som har implementert endringer, uavhengig av kommunestørrelse. Blant kommuner med under 5 000 innbyggere svarer 66 prosent ja, mens 34 prosent svarer nei. Dette mønsteret er det samme for kommuner med mer enn 20 000 innbyggere, der også 67 prosent har gjort endringer og 33 prosent ikke har gjort det. Blant kommuner i intervallet 5 000 til 19 999 innbyggere har en noe lavere andel, 60 prosent, implementert endringer, mens 40 prosent svarer nei.
Dette tyder på at kommunestørrelse i liten grad påvirker beslutningen om å endre seksualitetsundervisningen, da flertallet innenfor alle kategorier har innført endringer i tråd med de nye læreplanene.
Som vist i figur 4.4 er det små variasjoner mellom sentralitetsnivåene når det gjelder svarfordelingen på spørsmålet. For respondentene i kategorien minst sentrale oppgir 63 prosent ja, mens 37 prosent svarer nei. Blant de mellomsentrale og mest sentrale er andelen som svarer ja noe høyere, med 65 prosent, mens 35 prosent oppgir nei.
Forskjellene mellom gruppene er beskjedne, med en maksimal forskjell på to prosentpoeng mellom den laveste og høyeste andelen som svarer at de har gjort endringer. Dette tyder på at sentralitet har begrenset påvirkning på svarfordelingen i dette spørsmålet.
Ovenfor i figur 4.5 ser vi klare forskjeller mellom de ulike rollene i svarfordelingen. Blant skoleledere videregående svarer 61 prosent nei og 39 prosent ja. For skoleledere grunnskole er fordelingen nærmere balansert, der 35 prosent svarer nei og 65 prosent ja. Skoleeiere kommune skiller seg ut med den høyeste andelen ja-svar, på 78 prosent, mens kun 22 prosent svarer nei.
Dette viser at skoleeiere kommune er langt mer positive i sine svar enn både skoleledere videregående og skoleledere grunnskole, med en forskjell på henholdsvis 39 og 14 prosentpoeng i ja-andelen sammenliknet med disse gruppene.
Som vist i figur 4.6 er det en tydelig trend der andelen som svarer ja øker med skolestørrelse. Blant de mellomstore skolene svarer 55 prosent ja og 45 prosent nei. For de minste skolene er andelen ja-svar noe høyere, med 58 prosent, mens 42 prosent svarer nei. De største skolene har den høyeste andelen ja-svar på 63 prosent, med bare 37 prosent som svarer nei.
Dette viser en forskjell på åtte prosentpoeng mellom de største og de mellomstore skolene i andelen som svarer ja, noe som antyder at større skoler har en tendens til å være mer positive i sine svar.
Overordnet svarer 62 prosent ja og 38 prosent nei på spørsmålet om de har endret seksualitetsundervisningen etter de nye læreplanene. Dette gir dermed en oversikt over en generelt positiv holdning blant respondentene, med en klar majoritet som velger ja.
4.2 En helhetlig tilnærming: Nye retninger for seksualitetsundervisning i skolen
I undersøkelsen fikk deltakerne muligheten til å skrive mer utdypende om hvilke endringer de har gjort etter de nye læreplanene. Den største endringen som rapporteres er en sterkere grad av tverrfaglighet. Undervisningen integreres nå i flere fag, som samfunnsfag, naturfag eller på tvers av fag. Det rapporteres også at helsesykepleier er involvert i seksualitetsundervisningen. Dette sikrer faglig tyngde og skaper et trygt rom for samtaler om kropp, følelser og seksualitet.
Videre legger skolene større vekt på temaer som kjønnsidentitet, ulike legninger og inkludering. Dette reflekterer samfunnets økte fokus på mangfold og bidrar til å bekjempe diskriminering, samtidig som det skaper et mer inkluderende læringsmiljø for alle elever. Mange skoler trekker også fram at undervisningen nå er mer systematisk organisert, med en tydelig progresjon tilpasset elevenes alder og utvikling. Programmer som Uke 6 og Livet & Sånn brukes ofte som faste verktøy for å sikre kontinuitet og kvalitet.
En annen viktig utvikling er at seksualitetsundervisningen starter tidligere enn før. Undervisningen er også bedre tilpasset elevenes utviklingsnivå, noe som legger til rette for gradvis innføring av komplekse temaer. For å støtte dette arbeidet benytter mange skoler eksterne ressurser, som medisinstudenter, sexologer og ulike organisasjoner. Dette styrker undervisningens faglige innhold og gir elevene tilgang til spesialisert kunnskap.
Flere skoler har også etablert faste perioder for seksualitetsundervisning, som temauker og undervisningsopplegg knyttet til Uke 6. Disse periodene gir rom for dypere læring og refleksjon, samtidig som de sikrer at temaet får tilstrekkelig tid og oppmerksomhet i skolehverdagen. Til sammen har disse endringene bidratt til en mer helhetlig, inkluderende og kunnskapsbasert tilnærming til seksualitetsundervisningen.
4.3 Utfordringer i seksualitetsundervisning: Kompetanse, tid og kulturelle forventninger
I spørreundersøkelsen fikk deltakerne muligheten til å skrive om de største utfordringene knyttet til de nye læreplanene. Seksualitetsundervisning i skolen møter en rekke utfordringer som både er strukturelle, individuelle og kulturelle. En gjennomgående utfordring handler om lærernes kompetanse og trygghet. Mange lærere uttrykker usikkerhet rundt hvordan de skal undervise om sensitive temaer som kjønnsidentitet, seksualitet og grensesetting, spesielt når disse temaene utfordrer tradisjonelle normer eller kulturelle forventninger. Kompetansegapet forsterkes av begrenset tilgang til opplæring og kursing, noe som kan gjøre det vanskelig for lærerne å formidle budskapet på en trygg og effektiv måte.
Tid er en annen betydelig barriere. Seksualitetsundervisningen konkurrerer ofte med annet faglig innhold, og mange lærere rapporterer at det er utfordrende å finne tilstrekkelig tid innenfor eksisterende arbeidstidsavtaler. Manglende tydelige kompetansemål i flere fag, særlig på videregående, forsterker denne utfordringen.
Elevens modenhetsnivå representerer en ytterligere dimensjon. Det er store variasjoner i hvordan elevene mottar og engasjerer seg i seksualitetsundervisningen, og lærerne må tilpasse innholdet etter elevenes alders- og utviklingsnivå. Noen elever kan reagere med usikkerhet eller flauhet, mens andre kan være preget av feilaktig informasjon hentet fra sosiale medier eller internett. Dette gjør det nødvendig å balansere mellom å rette opp feilinformasjon og samtidig skape et trygt og inkluderende læringsmiljø.
Foreldrenes holdninger utgjør også en utfordring for mange skoler. Det kan være uenighet blant foreldre om innholdet i undervisningen, særlig knyttet til temaer som kjønnsmangfold og seksualitet. Enkelte foreldre ønsker at barna skal skjermes fra spesifikke temaer, mens andre har tillit til hvordan skolen gjennomfører opplæringen. Dette skaper et behov for dialog og informasjon mellom skolen og hjemmet for å bygge tillit og forståelse.
Enkelte skoler rapporterer imidlertid om positive erfaringer, der elevråd og andre elevgrupper har bidratt til å utforme undervisningen. Slike eksempler viser at elevmedvirkning i opplæringen kan øke relevansen i innholdet og gjøre det mer engasjerende for elevene. Tverrfaglige samarbeidsmodeller, inkludert støtte fra helsesykepleiere og eksterne aktører, anses også som verdifulle, men koordinering av tid og ressurser mellom ulike aktører kan være krevende.
Mange lærere og skoler opplever at seksualitetsundervisningen har blitt mer åpen og naturlig integrert i skolehverdagen. Likevel understreker mange behovet for å styrke lærernes kunnskap, sikre tid og ressurser, og skape et trygt rom der både elever og lærere kan engasjere seg i disse viktige temaene.
4.4 Uendret praksis i seksualitetsundervisningen: Rutiner, prioriteringer og utfordringer
Deltakerne skrev også om hvorfor de ikke har gjort endringer. Mange skoler rapporterer at de ikke gjort endringer i seksualitetsundervisningen etter innføringen av de nye læreplanene, noe som skyldes en kombinasjon av tidligere etablerte rutiner, opplevd samsvar mellom eksisterende praksis og de nye retningslinjene, og manglende prioritering av temaet i en travel skolehverdag.
Flere skoler viser til at deres eksisterende opplegg allerede dekker målene i Kunnskapsløftet 2020 (LK20/LK20S). Mange rapporterer at de har hatt gode rutiner og samarbeid med helsesykepleiere og eksterne aktører i lang tid, og opplever derfor ikke behov for omfattende endringer. Seksualitetsundervisning har vært en naturlig del av skolens arbeid, og det påpekes at tidligere praksis var i tråd med de nye kompetansemålene. Dette gjelder spesielt barneskoler, hvor mange framhever at deres nåværende opplegg fungerer godt.
Blant skolene som ikke har gjort endringer, er det også noen som følger alternative læreplanverk, slik som Læreplan for montessoriskolen eller andre godkjente læreplaner for privatskoler. Disse skolene fokuserer på å tilpasse undervisningen innenfor sine egne rammeverk og metoder, og opplever at dette allerede ivaretar målene fra LK20/LK20S.
Flere videregående skoler nevner at seksualitetsundervisning ikke er et framtredende tema i læreplanene i fag de tilbyr, spesielt på yrkesfaglige retninger. For disse skolene gjennomføres undervisningen primært av helsesykepleiere, med fokus på spesifikke områder som prevensjon og grensesetting, ofte i forbindelse med russetid eller i samarbeid med politiet.
Tid og kapasitet er også en vesentlig utfordring. Mange skoleledere uttrykker at det ikke har vært tid eller ressurser til å evaluere og implementere endringer. Dette skyldes både andre prioriterte satsingsområder og en generell endringstretthet i skolesektoren. Enkelte påpeker at seksualitetsundervisning ikke har blitt vektlagt som et utviklingsområde verken på lokalt eller regionalt nivå, noe som har ført til at temaet ikke har vært diskutert i personalmøter eller regionale samlinger.
For noen skoler er det også en viss motstand knyttet til mer sensitive temaer som kjønnsmangfold og seksuell orientering. Lærerne opplever dette som krevende å undervise i, og det nevnes at pedagogisk personell har behov for økt kunnskap og trygghet i å håndtere disse temaene. Samtidig rapporteres det at det finnes gode undervisningsressurser, som Uke 6, men at manglende opplæring i bruken av disse kan være en barriere.
Til tross for disse utfordringene er det mange skoler som understreker at de planlegger å utvikle eller forbedre undervisningen over tid, men at dette krever både ressurser og systematisk samarbeid med helsetjenesten og andre eksterne aktører.
4.5 Store variasjoner i hvordan læreplanverket LK20/LK20S til rette for god seksualitetsundervisning
I figur 4.7 ser vi en tydelig variasjon mellom ulike skoletypekategorier når det gjelder opplevelsen av at læreplanverket LK20/LK20S legger til rette for god seksualitetsundervisning. Blant 1.-10.-skoler svarer 38 prosent at læreplanverket i stor grad legger til rette, mens 36 prosent mener det skjer i noen grad. Kun fire prosent vurderer det i svært stor grad, og 22 prosent svarer vet ikke.
For ungdomsskoler oppgir omtrent halvparten av respondentene (49 prosent) at det legges til rette i stor grad, mens 28 prosent vurderer tilretteleggingen i noen grad. I denne gruppen er det også en andel på to prosent som svarer i liten grad, og 21 prosent som svarer vet ikke.
Barneskolene viser en mer balansert fordeling, hvor 37 prosent mener det legges til rette i stor grad, 40 prosent i noen grad og fem prosent i liten grad. Andelen som svarer vet ikke er her på 16 prosent, noe lavere enn for de andre skoletypekategoriene. Det er også en lav andel på to prosent som oppgir at LK20/LK20S i svært stor grad legger til rette for god seksualitetsundervisning.
I videregående skoler er det en tydelig større skepsis til læreplanverkets tilrettelegging, hvor 44 prosent svarer vet ikke. Blant de som har en mening, oppgir 26 prosent at det legges til rette i noen grad, mens 14 prosent oppgir at det skjer i stor grad og i liten grad. Her rapporteres det også at to prosent mener at det ikke legges til rette i det hele tatt.
Konklusjonen som kan trekkes fra figur 4.7 er at det er betydelige forskjeller mellom skoletypekategorier når det gjelder opplevelsen av at læreplanverket LK20/LK20S legger til rette for god seksualitetsundervisning. Ungdomsskoler og 1.-10.-skoler opplever i større grad enn barneskoler og spesielt videregående skoler at læreplanverket gir god støtte. I videregående skoler er det en markant andel på 44 prosent som svarer vet ikke, noe som kan indikere usikkerhet eller mangel på opplevd relevans i læreplanverket. Barneskolene har en noe lavere andel vet ikke-svar sammenliknet med andre skoletypekategorier, mens ungdomsskolene er den gruppen som i størst grad mener at læreplanverket faktisk legger til rette. Dette antyder at det kan være behov for tydeligere retningslinjer eller støtte på videregående nivå for å sikre en felles forståelse av læreplanens rolle i seksualitetsundervisningen. Det kan også være at seksualitetsundervisningen skjer i større grader på grunnskoler, som er derfor det er så stort sprik mellom skoletypene.
Som det framgår av figur 4.8, varierer svarene noe med skolestørrelse når det gjelder i hvilken grad læreplanverket LK20/LK20S legger til rette for god seksualitetsundervisning. For skoler med 300 elever og over svarer 41 prosent at tilretteleggingen skjer i stor grad, mens 39 prosent vurderer det som noen grad. Andelen som svarer vet ikke er her på 16 prosent, med kun to prosent som mener tilretteleggingen skjer i svært stor grad, og én prosent i liten grad.
Blant skoler med 100-299 elever oppgir 41 prosent at tilretteleggingen skjer i stor grad, mens 37 prosent svarer i noen grad. Også her er andelen som svarer vet ikke relativt høy, med 18 prosent. Her rapporteres det også at to prosent svarer at det både skjer i liten grad og i svært stor grad.
For skoler med under 100 elever ser vi en litt lavere andel som oppgir i stor grad (33 prosent) og i noen grad (35 prosent). I denne gruppen er det derimot en betydelig høyere andel på syv prosent som vurderer at læreplanverket i liten grad legger til rette for god seksualitetsundervisning. Det er også en liten økning i de som svarer at det legges til rette i svært stor grad, med tre prosentpoeng, og en økning til 23 prosent for vet ikke.
Figur 4.8 viser at større skoler opplever at LK20/LK20S i høyere grad legger til rette for god seksualitetsundervisning sammenliknet med mindre skoler. Skoler med 300 elever eller flere er mest positive, mens skoler med under 100 elever i større grad rapporterer utfordringer knyttet til læreplanverkets tilrettelegging. Andelen vet ikke-svar er også høyere blant mindre skoler, noe som kan tyde på større usikkerhet rundt implementeringen der.
Som vist i figur 4.9 varierer opplevelsen av hvorvidt læreplanverket LK20/LK20S legger til rette for god seksualitetsundervisning noe etter skolens sentralitet. Blant skoler i kommuner med under 5000 innbyggere svarer hele 51 prosent at læreplanverket legger til rette i noen grad, mens kun 23 prosent mener det skjer i stor grad. Andelen som svarer vet ikke er også høyest i denne gruppen, med 26 prosent.
For skoler i kommuner med mer enn 20 000 innbyggere er opplevelsen mer balansert, der 44 prosent oppgir i stor grad, og 34 prosent svarer i noen grad. Her er andelen som svarer vet ikke betydelig lavere, på 18 prosent. Det er også noen få som rapporter liten og stor grad av tilretteleggelse, med tre prosent som svarer i liten grad, og to prosent som svarer i svært stor grad.
I kommuner med en befolkning mellom 5 000 og 19 999 er andelene relativt jevne, med 38 prosent som svarer i stor grad og 36 prosent som svarer i noen grad. Andelen som svarer vet ikke er på 18 prosent, slik som grunnskolene i større kommuner. Her rapporteres det også fem prosent i liten grad og tre prosent i svært stor grad.
Som vist i figur 4.9, ser vi variasjoner i opplevelsen av læreplanverkets tilrettelegging for seksualitetsundervisning basert på kommunestørrelse. Skoler i mindre kommuner oppgir oftere at læreplanen kun delvis legger til rette, og her er også usikkerheten størst. I større kommuner rapporterer en høyere andel at læreplanverket i stor grad legger til rette, mens færre er usikre.
Som vist i figur 4.10 er det en markant forskjell i oppfatningen av hvordan læreplanverket LK20/LK20S legger til rette for god seksualitetsundervisning, avhengig av skolens sentralitetsnivå. Blant de minst sentrale skolene oppgir 49 prosent at læreplanverket legger til rette i noen grad, mens 28 prosent mener det skjer i stor grad. I denne gruppen svarer 21 prosent vet ikke, og tre prosent i svært stor grad.
Blant de mest sentrale skolene er det en mer positiv vurdering, der 43 prosent svarer i stor grad og 35 prosent i noen grad. Her er andelen som svarer vet ikke lavere, på 19 prosent. Det er noen få som rapporterer at det legges til rette i svært stor grad (2 prosent) og i liten grad (1 prosent).
For de mellomsentrale skolene er fordelingen noe jevnere mellom i stor grad (44 prosent) og i noen grad (31 prosent), mens seks prosent oppgir i liten grad og 18 prosent svarer vet ikke. Som med de mest sentrale grunnskolene, oppgir også de mellomsentrale at det er to prosent som mener det legges til rette i svært stor grad.
Som vist i figur 4.10, varierer oppfatningen av LK20/LK20Ss tilrettelegging for seksualitetsundervisning tydelig etter skolens sentralitet. De minst sentrale skolene uttrykker større usikkerhet og oppgir oftere at læreplanen bare delvis legger til rette, mens de mest sentrale skolene har en mer positiv vurdering, med færre som er usikre.
Som det framgår av figur 4.11, er det markante forskjeller mellom respondentgruppene når det gjelder oppfatningen av hvordan læreplanverket LK20/LK20S legger til rette for seksualitetsundervisning.
Skoleeiere i kommunene oppgir i stor grad at læreplanverket legger til rette for seksualitetsundervisning, med 36 prosent som svarer i stor grad og 35 prosent som mener det skjer i noen grad. Likevel er det 28 prosent i denne gruppen som svarer vet ikke.
Blant skoleledere i grunnskolen er fordelingen liknende, men med noe høyere andel som vurderer tilretteleggingen som god. Her oppgir 39 prosent i stor grad og 37 prosent i noen grad, mens bare tre prosent mener læreplanen bare legger til rette i liten grad. Det er også en liten andel (2 prosent) som svarer svært stor grad, og en større andel på 19 prosent som svarer at de ikke vet.
For skoleledere i videregående opplæring er oppfatningen mer kritisk. I denne gruppen svarer hele 44 prosent vet ikke, noe som indikerer en større usikkerhet om læreplanens tilrettelegging. Kun 14 prosent mener det legges til rette i stor grad, og 26 prosent svarer i noen grad. Samtidig er det en andel på 14 prosent som vurderer tilretteleggingen som i liten grad, og to prosent som svarer ikke i det hele tatt.
Disse variasjonene antyder at oppfatningene av læreplanverkets evne til å legge til rette for god seksualitetsundervisning er sterkest blant kommunale skoleeiere og skoleledere i grunnskolen, mens skoleledere i videregående er mer usikre og kritiske.
Som vist i figur 4.12 varierer vurderingene av hvordan LK20/LK20S legger til rette for god seksualitetsundervisning betydelig etter skolestørrelse.
Blant de minste skolene oppgir 28 prosent at læreplanverket legger til rette i stor grad, mens 34 prosent mener det skjer i noen grad. Samtidig svarer ti prosent at læreplanverket legger til rette i liten grad, og én prosent ikke i det hele tatt, og 26 prosent svarer vet ikke.
For mellomstore skoler vurderer 36 prosent at tilretteleggingen skjer i stor grad, og 35 prosent svarer i noen grad. Kun fem prosent mener at læreplanverket legger til rette i liten grad, én prosent i svært stor grad, mens andelen som svarer vet ikke er 23 prosent.
Blant de største skolene er fordelingen relativt lik de mellomstore skolene, med 35 prosent som svarer i noen grad og 34 prosent i stor grad. Andelen som mener læreplanverket legger til rette i liten grad er lavest i denne gruppen, med kun to prosent, mens 26 prosent svarer vet ikke. Det er også to prosent som rapporterer at det legges til rette i svært stor grad.
Disse resultatene tyder på at mellomstore og store skoler generelt vurderer læreplanverket tilrettelegging mer positivt enn de minste skolene, som oftere er kritiske eller usikre i sin vurdering.
Som vist i figur 4.13 er vurderingene av LK20/LK20S’ tilrettelegging for seksualitetsundervisning fordelt med en overvekt i midtkategoriene. Andelen som svarer i stor grad og i noen grad er nesten likt fordelt, med 35 prosent i noen grad, og 34 prosent i stor grad. Videre svarer 25 prosent vet ikke, mens fire prosent oppgir at læreplanverket bare i liten grad. Kun én prosent mener at tilretteleggingen ikke skjer i det hele tatt, og at det skjer i svært stor grad.
Denne fordelingen indikerer at en betydelig andel respondenter mener at tilretteleggingen skjer til en viss grad, men få uttrykker sterk tilfredshet med tilretteleggingen for seksualitetsundervisning.
4.6 Lite endringer og mye usikkerhet rundt implementeringen av de nye læreplanene
Når det gjelder spørsmålet om skoler har endret seksualitetsundervisningen etter de nye læreplanene, svarer tre fylkeskommuner ja, mens fem svarer nei. Dette indikerer at flertallet ikke har implementert endringer som følge av de nye læreplanene, selv om en andel har gjort tilpasninger. Når fylkeskommunene ble spurt om å utdype dette svaret, er det bare én av ni som svarer med et enkelt ord: usikker. Usikkerhet rundt hvordan man skal implementere de nye lærerplanene kan være en grunn til at de rapporterer få endringer i undervisningen.
4.7 Mye usikkerhet: De største utfordringene for å tilrettelegge god seksualitetsundervisning
De utdypende fritekstsvarene på spørsmålet om utfordringene med å oppnå god seksualitetsundervisning peker på flere strukturelle og organisatoriske faktorer. Mange respondenter uttrykker usikkerhet eller mangler forutsetninger for å svare, ofte fordi ansvaret for seksualitetsundervisning oppfattes som tilhørende et annet nivå, som skolen eller skoleeieren. Dette tyder på en uklar ansvarsfordeling som kan hemme en helhetlig tilnærming til seksualitetsundervisningen.
Enkelte påpeker behovet for bedre fagtilknytning og økt tilgang til digitale undervisningsressurser, noe som antyder at det er utfordringer knyttet til implementering og tilgjengelighet av støttemateriell. Samtidig framhever noen at temaet ikke er aktuelt i deres kontekst, for eksempel i videregående opplæring, hvor undervisningen ofte håndteres av eksterne aktører som helsesykepleiere.
Den generelle usikkerheten blant respondentene kan indikere behov for tydeligere veiledning og støtte for å styrke seksualitetsundervisningen, både når det gjelder innhold og ansvar. Dette kan bidra til en mer enhetlig og effektiv implementering på tvers av nivåer og skoler.
4.8 Ulike prioriteringer og begrenset innsikt: hvorfor fylkene mener det ikke har blitt gjort endringer i undervisningen
De utdypende fritekstsvarene på hvorfor det ikke er gjort endringer i seksualitetsundervisningen etter de nye læreplanene reflekterer ulike årsaker og perspektiver. Flere fylker peker på at skolene selv har ansvaret for utforming av opplæringen i tråd med læreplanverket, og at de har begrenset innsikt i detaljerte spørsmål knyttet til dette fagfeltet. Enkelte understreker også at dette ikke er relevant for videregående opplæring eller at det har vært lav oppmerksomhet rundt og prioritering av seksualitetsundervisning.
Andre framhever utfordringen med å gi et dekkende svar på vegne av alle skolene, selv om det samtidig nevnes at gode undervisningsopplegg allerede eksisterer, for eksempel via eksterne aktører som Sex og samfunn på ungdomstrinnet. Dette tyder på en variasjon i hvordan ansvar, oppmerksomhet og ressurser fordeles mellom ulike nivåer og aktører i skolesystemet.
4.9 Mangelfull, men ikke fraværende: Liten grad av positiv påvirkning fra perspektivet til fylkeskommunene
Spørsmål om graden av opplevelse blant fylkesskoleeiere om hvorvidt læreplanverket LK20/LK20S legger til rette for god seksualitetsundervisning viser en tydelig overvekt av respondenter som svarer vet ikke (6), mens et mindre antall svarer i noen grad (3). Det er bemerkelsesverdig at ingen respondenter vurderer læreplanverket til å legge godt til rette for seksualitetsundervisning i stor grad, noe som kan indikere en viss usikkerhet eller lav grad av tilfredshet med dagens læreplan på dette området. Forskjellen mellom kategoriene vet ikke og i noen grad utgjør 30 prosentpoeng, noe som understreker den relativt sterke oppfatningen om at tilretteleggingen er mangelfull, men samtidig ikke helt fraværende.
Dette mønsteret kan indikere at det fortsatt er rom for forbedring og behov for ytterligere ressurser eller retningslinjer for å styrke seksualitetsundervisningen under det nåværende læreplanverket.
4.10 Oppsummering
- Grunnskoler rapporterer at de har gjort flere endringer i seksualitetundervisningen enn videregående skoler, der omtrent 60 prosent oppgir at de ikke har gjort det.
- Større skoler viser en tydelig tendens til å gjennomføre flere tilpasninger, noe som indikerer en sammenheng mellom skolestørrelse og omfanget av endringer. Samtidig ser det ikke ut til at kommunestørrelse har noen tilsvarende effekt på graden av tilpasninger som er gjort.
- Det er variasjoner i hvordan ulike skoleledere og skoleeiere opplever endringene. Skoleeiere rapporterer om flere og større endringer, mens rektorer på videregående skoler i mindre grad har justert undervisningen.
- Generelt viser undersøkelsen at en betydelig andel (omtrent 60 prosent) har gjort endringer.
- Blant de som har gjort endringer, er de mest framtredende tiltakene økt tverrfaglighet, fokus på seksualitet og kjønnsidentitet, tidligere oppstart av undervisningen og innføring av faste perioder for temaet.
- De største utfordringene som rapporteres, er manglende kompetanse og trygghet blant lærere, knapphet på tid, elevenes modenhetsnivå og foreldreholdninger.
- Skoler som ikke har gjort endringer, begrunner dette med at deres tidligere rutiner allerede var i tråd med de nye læreplanene, eller at mangel på tid har gjort det vanskelig å prioritere slike tilpasninger.
- Ungdomsskoler rapporterer i størst grad at læreplanverket legger til rette for god seksualitetsundervisning, mens videregående skoler preges av stor usikkerhet, der omtrent 45 prosent svarer «vet ikke».
- Store grunnskoler i større kommuner rapporterer oftest at det tilrettelegges godt for undervisningen. De minst sentrale grunnskolene oppgir i lavere grad at læreplanverket legger til rette for god seksualitetsundervisning.
- Skoleledere ved grunnskoler rapporterer i større grad at læreplanverket tilrettelegger godt, mens skoleledere videregående viser størst usikkerhet, med omtrent 45 prosent som oppgir at de ikke vet hvordan undervisningen har blitt endret.
- Tilretteleggelsen varierer i stor grad. Omtrent 75 prosent mener at læreplanene støtter dette arbeidet i varierende grad. Samtidig svarer 25 prosent «vet ikke», noe som indikerer usikkerhet rundt hvordan undervisningen bør endres.
- Blant fylkene svarer fem av åtte at de ikke har gjort endringer i seksualitetsundervisningen, og seks av ni sier at de ikke vet om det er tilrettelagt i tråd med læreplanverket. Dette tyder på stor usikkerhet rundt implementeringen av LK20/LK20S.
- Når fylkene utdyper sine svar, peker de på behovet for mer støtte og veiledning. Mange opplever det som utfordrende å gi klare svar fordi de ikke har tett nok kontakt med undervisningen.
- Begrunnelser for hvorfor endringer ikke har blitt gjort inkluderer at ansvaret ligger hos skolene selv, samt at fylkene mangler innsikt i hvordan skolene håndterer dette. Videre pekes det på at seksualitetsundervisning ofte ikke prioriteres i videregående opplæring, at det eksisterer tidligere opplegg, eller at det er for lite tid til å gjennomføre omfattende tilpasninger.