7 Rekruttering av lærere i skolen
Det er lærermangel i deler av landet. I tillegg har vi sett en nedgang i antall søkere til lærerutdanningene. Dette kan forsterke utfordringene med å få tilstrekkelig antall kvalifiserte lærere. For å møte utfordringene har vi behov for mer kunnskap om hva som gjøres og hvordan situasjonen oppleves lokalt, samt hvilke behov skoleeiere og -ledere har. Dette er tema for dette kapitlet.
7.1 Utbredelse av fast ansatt undervisningspersonale uten lærerutdanning
Alle respondentene ble spurt om hvorvidt det ved deres skole(r) finnes fast ansatte lærere uten lærerutdanning. Figur 7.1 viser svarfordelingen til skoleledere på de ulike nivåene:
Vi ser av figuren at 34 prosent av skolelederne i videregående svarer bekreftende på at det ved deres skole finnes fast ansatte lærere som ikke har lærerutdanning. Tilsvarende andeler blant skoleledere i barne- og ungdomsskoler er 12-13 prosent, mens det er en noe høyere andel (19 prosent) som oppgir det samme blant skoleledere for 1.-10.-skoler. Det er ikke signifikante forskjeller mellom skoleledere i de ulike fylkene eller landsdelene på dette spørsmålet.
Blant skoleeierne er det flere som ikke vet svaret, og seks prosent av kommunene oppgir dette. Blant de som vet svarer 27 prosent bekreftende på at det ved deres skoler er fast ansatte lærere uten lærerutdanning. Det samme gjør seks av ni fylkeskommuner. Kun én fylkeskommune har svart at det ved deres skoler ikke er fast ansatte lærere uten lærerutdanning. Det er to som ikke vet hva som er tilfelle. Heller ikke her finner vi signifikante forskjeller etter geografiske forhold som kommunestørrelse og beliggenhet.
7.2 Andel av fast undervisningspersonal uten lærerutdanning
Respondentene som svarte bekreftende på at det ved deres skole finnes fast ansatte lærere som ikke har lærerutdanning ble også bedt om å anslå omtrent hvor stor prosentandel av det faste undervisningspersonalet som mangler lærerutdanning. Figur 7.2 viser antallet som har anslått prosentandeler mellom 0 og 50 blant alle fire respondentgruppene:
I forklaringsboksen til figuren framgår også gjennomsnittsvaret og antall respondenter per respondentgruppe. Vi ser av figuren at det er flest som anslår at fem prosent av det faste undervisningspersonalet mangler lærerutdanning. Det gjelder 56 grunnskoleledere, 48 skoleledere i videregående og 34 skoleeiere på kommunalt nivå. Spredningen er størst innenfor grunnskolen, hvor to skoleledere oppgir at hele halvparten av det faste undervisningspersonalet mangler lærerutdanning. Som vi ser er de anslåtte prosentandelene i gjennomsnitt 7,5 prosent blant fylkeskommunene og 5,45 prosent blant kommunene. Vi ser at det er relativt stor forskjell i gjennomsnittsvar mellom skolelederne i grunnskole og videregående, og vi finner også statistisk signifikante forskjeller i en mer finmasket inndeling. Mens barneskoleledere i gjennomsnitt anslår at 8,33 prosent av det faste undervisningspersonalet mangler lærerutdanning, er gjennomsnittet 5 prosent blant ungdomsskoleledere, hele 13,1 blant ledere ved 1.-10.-skoler, og 6,0 prosent blant skoleledere i videregående. Det er også statistisk signifikante forskjeller i gjennomsnittsvaret etter grunnskolestørrelse hvor den anslåtte prosentandelen synker med skolestørrelse, fra 17,3 prosent av det faste undervisningspersonalet ved de minste grunnskolene, til 8,06 ved de mellomstore og 6,05 prosent ved de største. Det er også grunnskoleledere ved skoler i de minste kommunene som i gjennomsnitt anslår høyest andel (18 prosent) uten lærerutdanning, mens snittene er likere blant de mellomstore (6,88 prosent) og store (7,17 prosent) kommunene.
7.3 Rekrutteringsutfordringer
Alle respondentene ble bedt om å ta stilling til i hvilken grad det å rekruttere lærere som har en lærerutdanning er utfordrende. Figur 7.3 viser svarfordelingen blant skoleledere, både i grunnskolen og videregående, samt skoleeiere på kommunenivå. På grunn av få fylkeskommuner vil svarene fra skoleeiere på fylkeskommunalt nivå kun kommenteres i tekst.
Det kan av figuren se ut til at det er flere som opplever det som utfordrende å rekruttere lærere med lærerutdanning i grunnskolen enn i videregående. Mens 32 prosent av skoleeierne på kommunalt nivå, og 25 prosent av grunnskolelederne, oppgir at det i stor eller svært stor grad er utfordrende å rekruttere lærere som har lærerutdanning, er tilsvarende andel blant skoleledere i videregående kun fire prosent. Dette kan framstå som et paradoks siden 34 prosent av skolelederne i videregående oppga at de hadde fast ansatte lærere ved skolen uten lærerutdanning (se figur 7.1), noe som kan skyldes at det kun er 89 skoleledere i videregående som har besvart spørsmålene. Et såpass lavt antall respondenter gjør at vi bør utvise forsiktighet ved å trekke konklusjoner om eventuelle forklaringer på dette.
Ser vi på svarene til fylkeskommunene, hevder to at det ikke i det hele tatt er utfordrende, to at det i liten grad er det og fem at det i noen grad er det. Til sammenlikning oppgir kun fire prosent av skoleeiere på kommunalt nivå at det ikke i det hele tatt er utfordrende å rekruttere lærere som har en lærerutdanning.
Alle respondentene ble også spurt om i hvilken grad det er utfordrende å rekruttere lærere med en lærerutdanning som gir relevant og tilstrekkelig kompetanse for det faget de skal undervise i. Figur 7.4 viser at det gjøres ulike vurderinger hva angår grunnskolen enn videregående:
Mens 36 prosent av grunnskolelederne oppgir at det i stor eller svært stor grad er en utfordring å rekruttere lærere med en lærerutdanning som gir relevant og tilstrekkelig kompetanse for det faget de skal undervise i, er tilsvarende andel kun fem prosent blant skoleledere i videregående. Blant sistnevnte uttrykker halvparten (50 prosent) at dette ikke i det hele tatt eller i liten grad er tilfelle.
Skoleeierne på kommunenivå gir noenlunde lik vurdering som grunnskolelederne, og vi ser at 37 prosent anser det som i stor eller svært stor grad utfordrende å rekruttere lærere med en lærerutdanning som gir relevant og tilstrekkelig kompetanse for det faget de skal undervise i. Ser vi på svarene fra skoleeierne på fylkeskommunenivå oppgir fem at det i liten grad er en utfordring, mens én mener det ikke i det hele tatt er det. To har svart at dette i noen grad er en utfordring, mens én anser det som i stor grad en utfordring.
7.3.1 Rekrutteringsutfordringer i grunnskolen
Barne- og ungdomsskoleledere ble videre spurt om i hvilken grad det er en utfordring å rekruttere lærere med en lærerutdanning som henholdsvis er relevant for barnetrinnet og ungdomstrinnet. Følgende figur viser svarfordelingen:
Vi ser at 37 prosent av skolelederne ved barneskoler anser det som i stor eller svært stor grad utfordrende å rekruttere lærere som har en lærerutdanning som er relevant for barnetrinnet. Én av tre (33 prosent) opplever at det i noen grad er utfordrende, mens 12 prosent uttrykker at det ikke i det hele tatt er det. Bildet ser ganske annerledes ut for ungdomsskolen. Hele seks av ti skoleledere ved ungdomsskoler (61 prosent) anser det som ikke i det hele tatt eller i liten grad utfordrende å rekruttere lærere med en lærerutdanning som er relevant for ungdomstrinnet. Kun 19 prosent opplever at det i stor eller svært stor grad er utfordrende.
Skoleeier på kommunalt nivå ble også stilt disse to spørsmålene, og følgende figur viser deres vurdering:
Skoleeierne på kommunalt nivå ser ut til å dele vurderingen til grunnskolelederne. Det er høyest andel (43 prosent) som oppgir at det i stor eller svært stor grad er utfordrende å rekruttere lærere med en lærerutdanning som er relevant for barnetrinnet, sammenliknet med tilsvarende spørsmål for ungdomstrinnet (27 prosent). Når det gjelder ungdomstrinnet svarer bortimot halvparten (48 prosent) av skoleeierne at det i noen grad er utfordrende å rekruttere lærere med en relevant lærerutdanning.
7.3.2 Rekrutteringsutfordringer i videregående opplæring
Skoleledere i videregående ble spurt spesifikt om rekrutteringsutfordringer med hensyn til lærere med relevant lærerutdanning for henholdsvis yrkesfaglige og studiespesialiserende utdanningsprogram. Vi ser av følgende figur at utfordringene synes å være størst innen yrkesfaglige utdanningsprogram:
Mens hele 62 prosent av skolelederne i videregående oppgir at det i stor eller svært stor grad er utfordrende å rekruttere lærere med en lærerutdanning som er relevant for yrkesfaglige utdanningsprogram, er tilsvarende andel kun fem prosent når det gjelder studiespesialiserende. Når det gjelder sistnevnte oppgir 65 prosent at rekruttering av lærere med relevant lærerutdanning ikke i det hele tatt eller i liten grad er utfordrende.
Skoleeier på fylkeskommunalt nivå ser ut til å i stor grad dele denne vurderingen. Syv oppgir at det i liten grad er utfordrende å rekruttere lærere med en lærerutdanning som er relevant for studiespesialiserende utdanningsprogram, mens én svarer at det ikke i det hele tatt er det. Videre gir én uttrykk for at det i noen grad er utfordrende. Ser vi på yrkesfaglige utdanningsprogram, oppgir to at det i svært stor grad er en utfordring å rekruttere lærere med relevant lærerutdanning, mens tre svarer at det i stor grad og fire at det i noen grad er det.
Siden disse siste spørsmålene var målrettede til respondentene er det for få i hver gruppe til å gjøre meningsfulle geografiske analyser. Hovedinntrykket vi sitter igjen med er imidlertid at rekrutteringsutfordringene synker med kommunestørrelse og sentralitet (ikke vist i figur). Vi ser tilsvarende mønster når det gjelder skolestørrelse.1 Som det framgår av figur 7.8 ser det ut til å være en tendens til at de opplevde rekrutteringsutfordringene synker med antall elever ved skolen.2
1 Her deles skolene inn i de minste, de mellomste og de største, basert på de respektive skolestørrelsesvariablene for grunnskoler og videregående. Altså vil gruppen av de minste skolene bestå av grunnskoler med mindre enn 100 elever og videregående skoler med mindre enn 250 elever.
2 På grunn av få skoleledere ved videregående skoler med yrkesfaglige utdanningsprogram finner vi ikke statistisk signifikante forskjeller når det gjelder utfordringer med å rekruttere lærere med en lærerutdanning som er relevant for disse.
Vi ser at det er signifikant flere skoleledere som oppgir at de i stor eller svært stor grad opplever rekrutteringsutfordringer ved de minste skolene. Hvis vi starter med spørsmålene som er relevante på tvers av skoletype og trinn, ser vi at mens 36 prosent av skolelederne ved de minste skolene oppgir at de i stor eller svært stor grad opplever det som utfordrende å rekruttere lærere som har en lærerutdanning, er tilsvarende andeler for de mellomstore og store skolene henholdsvis 20 prosent og 12 prosent. Tilsvarende gir bortimot halvparten (48 prosent) av skolelederne ved de minste skolene uttrykk for at de i stor eller svært stor grad opplever utfordringer med å rekruttere lærere med en lærerutdanning som gir relevant og tilstrekkelig kompetanse for det faget de skal undervise i, mens 31 prosent og 18 prosent gir uttrykk for det samme ved henholdsvis mellomstore og store skoler. Ser vi på barneskolelederne, oppgir rundt halvparten (49 prosent) ved de minste skolene at de i stor eller svært stor grad opplever det som utfordrende å rekruttere lærere med lærerutdanning som er relevant for barnetrinnet, mens 29 prosent uttrykker det samme ved de største barneskolene. Blant skolelederne ved de største videregående skolene svarer hele 45 prosent at de ikke i det hele tatt opplever utfordringer med å rekruttere lærere med en lærerutdanning som er relevant for studiespesialiserende utdanningsprogram, og ingen at det i stor eller svært stor grad er det.
7.4 I hvilke fag er det mest krevende å rekruttere kvalifiserte lærere?
Respondentene ble oppfordret til å skrive inn hvilke fag de opplever det som mest krevende å rekruttere kvalifiserte lærer til. Følgende ordsky illustrerer de hyppigst nevnte fagene:
De hyppigst nevnte fagene er musikk, engelsk, norsk og matematikk, men også praktisk-estetiske fag. Det er også mange som oppgir ulike yrkesfag, som elektrofag, IT og Teknologi- og industrifag.
7.5 Samarbeid med lærerutdanningene om rekruttering av lærere
Det er skoleeierne, det vil si kommunene og fylkeskommunene, som har det overordnede ansvaret for å ha nødvendig og riktig kompetanse i skolen. Vi skal nå ser nærmere på rekrutteringsarbeidet, både blant skoleeiere og skoleledere. Vi stilte blant annet spørsmål om hvorvidt skoleeiere og skoleledere samarbeider med lærerutdanningene i universitets- og høgskolesektoren (UH-sektoren) om å rekruttere lærere til lærerstillinger på skolene. Blant skoleeierne svarer 48 prosent av kommunene bekreftende på dette, 49 prosent oppgir at de ikke samarbeider med lærerutdanninger i UH-sektoren og to prosent vet ikke. Blant fylkeskommunene svarer seks ja og tre nei. Det er ingen signifikante forskjeller i svarene fra skoleeiere på dette spørsmålet.
Blant skolelederne finner vi signifikante forskjeller etter skoletype. Disse framgår av følgende figur:
Det ser ut til å være mest utbredt blant skoleledere å samarbeide med lærerutdanninger i UH-sektoren i rekrutteringen av lærere til stillinger i videregående (43 prosent), mens det er minst utbredt for lærerstillinger i barneskolen (22 prosent). Rundt tre av ti skoleledere ved rene ungdomsskoler (34 prosent) og ved 1.-10.-skoler (30 prosent) oppgir at de samarbeider med UH-sektoren om rekruttering.
Vi finner også signifikante forskjeller etter skolestørrelse, som illustreres i figur 7.11:
Mens 41 prosent av skolelederne ved de største skolene svarer at de samarbeider med lærerutdanninger i UH-sektoren i rekrutteringen til lærerstillinger ved skolen, er tilsvarende andel ved de mellomstore og minste skolene henholdsvis 27 prosent og 16 prosent. Hele åtte av ti skoleledere ved de minste skolene svarer, som vi ser, at de ikke samarbeider med lærerutdanninger i UH-sektoren i forbindelse med rekruttering til lærerstillinger ved skolen.
Følgende figur viser også signifikante forskjeller mellom skoleledere i videregående etter hvor sentralt beliggende kommunen som skolen ligger i er:
Selv om vi må understreke at det er ganske få respondenter i hver kategori, kan det se ut til at det er mest utbredt å samarbeide med lærerutdanningene i UH-sektoren om rekruttering til lærerstillinger i mer sentrale strøk. Det er kanskje ikke overraskende, siden de fleste lærestedene også er lokalisert i eller rundt større byer. Mens 61 prosent av skolelederne ved videregående skoler som ligger i de mest sentrale kommunene svarer at de inngår i slikt samarbeid, er tilsvarende andel kun 17 prosent ved de videregående skolene i de minst sentrale kommunene.
Respondentene som svarte bekreftende på at de samarbeider med lærerutdanninger i UH-sektoren om rekruttering til lærerstillinger ved skolen fikk et oppfølgingsspørsmål om hvilken form dette samarbeidet tar. Figur 7.13 viser andelene som har krysset av for hvert oppgitte alternativ, hvor det var mulig å krysse av for flere:
Vi ser at den vanligste formen for samarbeid med lærerutdanningene i UH-sektoren for alle tre respondentgruppene som er gjengitt i figuren er gjennom samarbeid om praksis der studentene oppfordres til å søke stillinger etter fullført studie. Hele 89 prosent av skolelederne i videregående har krysset av for dette, og det samme har 76 prosent av grunnskolelederne. Åtte av ti (80 prosent) av skoleeierne på kommunenivå svarer også at de samarbeider om praksis, og det samme gjør seks av fylkeskommunene.
Videre kan det se ut til at det er noe vanligere for skoleeiere å samarbeide med UH-sektoren gjennom partnerskap om skoleutvikling enn det er blant skolelederne. Dette har 80 prosent av kommunene krysset av for og det samme har fire av fylkeskommunene. Vi ser at rundt halvparten av skolelederne, både i grunnskolen (50 prosent) og videregående (47 prosent), har svart dette. Det samme gjelder også til en viss grad det å ha felles tiltak med universiteter og høgskoler for å få flere lærere med lærerutdanning i regionen. Som vi ser oppgir 40 prosent av kommunene dette, og det samme gjør tre av fylkeskommunene. Blant skolelederne ser vi at 23 prosent i grunnskolen og kun 16 prosent i videregående har krysset av for denne formen for samarbeid.
Mens 18 prosent av skoleeierne på kommunalt nivå oppgir at de inviterer studenter til egne møter med formål om å rekruttere til lærerstillinger, oppgir ingen av fylkeskommunene dette. Det ser heller ikke ut til å være spesielt utbredt på skolenivå, verken i grunnskolen (6 prosent) eller i videregående (3 prosent).
Blant svarene fra respondentene som har oppgitt “Annet” og valgt å spesifisere, er det mange som har beskrevet at de har tatt kontakt, andre nevner å være praksis- eller universitetsskole, at de har deltatt på messer, “torg” eller karrieredager, eller at de inviterer til åpne dager. Det er her for få respondenter til at det gir mening å analysere mønstre etter de ulike bakgrunnsvariablene som geografi og skolestørrelse.
Det var også mulig å skrive andre man samarbeider med i et fritekstfelt. Flere skoleledere nevner her at de samarbeider med skoleeier eller kommunen, inkludert kommunens HR-avdeling. Flere nevner blant annet at kommunen har felles utlysninger eller felles rekruttering, for eksempel ved at “kommunen søkjer samla etter lærarar. Alle rektorane i kommunen samarbeider i tilsettingsprosessen”. Tilsvarende skriver flere at de samarbeider med alle de andre skolene i kommunen om dette. Det virker også som at det enkelte steder er interkommunalt samarbeid om rekruttering av lærere. Blant andre aktører som nevnes hyppig er NAV og opplæringskontor. Mange ser også ut til å samarbeide med næringslivet, inkludert bemanningsbransjen og mer spesifikt Pedagogisk VikarSentral (PVS). Samarbeid med næringslivet gjelder kanskje spesielt yrkesfag, siden privat næringsliv “har fagfolk som kan være viktige bidragsytere til yrkesfagene”. Det nevnes rekrutteringsmesser og -dager både ved universiteter- og høgskoler og med lokale bedrifter.
7.6 Andre rekrutteringstiltak
På spørsmål om de har andre rekrutteringstiltak for å få nok lærere på skolen svarer respondentene på følgende måte:
Vi ser at det er høyere andel skoleeiere på kommunalt nivå som oppgir at de har andre rekrutteringstiltak (44 prosent), sammenliknet med skolelederne. Hele åtte av de ni fylkeskommunene som har svart på undersøkelsen svarer også bekreftende på at de har andre rekrutteringstiltak. Det ser også ut til å være noe mer utbredt å ha andre rekrutteringstiltak i videregående (28 prosent) enn i grunnskolen (22 prosent) når vi ser på svarene til skolelederne. Det er imidlertid ikke signifikante forskjeller mellom skolelederne på en mer finmasket inndeling i skoletype.
Å ha andre rekrutteringstiltak ser på den andre siden ut til å være mer utbredt ved grunnskoler beliggende i både de minst og de mest sentrale kommunene:
Det er, som vi ser, høyest andel som svarer bekreftende på at de har andre rekrutteringstiltak for å få nok lærere på skolen ved grunnskoler i de minst sentrale kommunene (30 prosent), tett etterfulgt av grunnskoler i de mest sentrale kommunene (25 prosent). Til sammenlikning er andelen grunnskoleledere i de mellomsentrale kommunene som svarer bekreftende 15 prosent.
Respondentene som svarte at de har andre rekrutteringstiltak for å få nok lærere på skolen ble fulgt opp med et spørsmål om hva slags rekrutteringstiltak det er snakk om. Følgende figur viser andelen som har krysset av for opplistede alternativ, hvor det var mulig å velge flere samtidig:
Det hyppigst valgte rekrutteringstiltaket blant skoleeiere på kommunenivå er egne kampanjer (58 prosent), etterfulgt av “annet” og andre økonomiske incentiver. Blant fylkeskommunene har syv svart at de benytter seg av statlige stipendordninger for å rekruttere lærere, tre at de har andre økonomiske incentiver og to at de har egne kampanjer. Det ser med andre ord ut til at statlige stipendordninger er mer benyttet av fylkeskommunale enn kommunale skoleeiere, mens sistnevnte i større grad benytter egne kampanjer enn fylkeskommunene. At det er vanligere å benytte seg av statlige stipendordninger når det gjelder rekruttering til videregående ser vi også reflektert i svarene fra skolelederne. Mens 44 prosent av skolelederne i videregående har krysset av for dette, er tilsvarende andel blant grunnskolelederne bare 17 prosent. Respondentene fikk også et åpent spørsmål om hvorvidt de kjenner til disse statlige stipendordningene for rekruttering av lærere., men det er ikke mange som har besvart spørsmålet. Det er åtte respondenter som har valgt å svare “nei”, men det er flere som oppgir det i kombinasjon med at det ikke er aktuelt å benytte seg av det. Dette enten fordi de kun har “lyst ut kort vikariat”, fordi de oppfatter det som “mest aktuelt for yrkesfag” eller fordi “det er ikke noe som matcher våre behov”. Vi finner også flere som svarer at de har noe kjennskap til ordningen, men “sikkert ikke nok”.
Det er mindre forskjell i andelene skoleledere som svarer at de har egne kampanjer (32-34 prosent). For øvrig er det høye andeler for skoleledere generelt som svarer “annet”. Til slutt ser det ut til at det er noe mer utbredt blant skoleledere i videregående å benytte andre økonomiske incentiver (36 prosent) enn det er blant grunnskoleledere (29 prosent). På grunn av få respondenter som har fått dette oppfølgingsspørsmålet er nærmere analyser etter ulike bakgrunnsvariabler ikke meningsfullt.
Respondentene som oppga “annet” ble oppfordret til å spesifisere dette. Blant svarene vi fikk på dette er det vanligst å nevne rekruttering gjennom å bruke studenter, enten mens disse er i praksis eller som vikarer. Én respondent viser til at dette kombineres med økonomiske incentiver ved at studentene som “jobber underveis i studiet, får høyere lønnsplassering enn ufaglærte som ikke studerer”. Andre nevner at de bruker masterstudenter som ringevikarer, eller lokale lærerstudenter i “mindre stillinger/vikariater”, eller at de systematisk tilbyr “studenter vikarstillingar 5. året”.
Svært mange ser ut til å ha et aktivt forhold til omdømmebygging og markedsføring i rekruttering av lærere. Følgende sitat er et eksempel på slike strategier:
Vi fokuserer på å bygge godt omdømme, slik at elever har lyst til å gå på vår skole og lærere har lyst til å jobbe hos oss. Vi ønsker å være en profesjonell tilbyder av relevant og oppdatert utdanning.
Slik omdømmebygging handler også om synlighet, og det nevnes blant annet at man inviterer “søkjarar til besøk” eller at man har “promoturer” og målrettet dialog med tidligere elever. En respondent skriver følgende:
Prøver å dele informasjon om kvardagen på skulen på ein positiv måte gjennom nettsida til skulen.
Omdømme handler også om arbeidsvilkår og andre goder, noe som nevnes av flere. Dette inkluderer både å ha “[f]okus på å bygge en god organisasjonskultur med stolte og kompetente lærere, foreldre som er engasjerte i bydelen og skolen og aktive og positive elever”, men også gjennom å tilby mer konkrete arbeidsvilkår som “stor grad av fleksibilitet”, ulike mentor- og veiledningsordninger for nyansatte, lønnsincentiver, som at man “starter med lønn tilsvarende 8 års ansiennitet”, og “[g]ratis tilgang til treningsstudio, mogelegheit for vidareutdanning”. En respondent nevner også videre tilrettelegging i form av “[b]ustadtilskot, gjennomgangsbustader korttid”.
Markedsføring handler også om å synliggjøre rekrutteringsbehov, og mange beskriver ulike framstøt. Blant annet nevnes igjen rekrutteringsmesser, men også finn.no og annonser i andre medier. Andre er mer aktive og målrettede gjennom at de “[he]adhunter ‘dugelige folk i bygda’”, bruker skolens nettverk blant foresatte, eller “[i]nviterer inn til samtale personer som vi tror passer til lærerjobb”. Det ser videre ut til at flere engasjerer seg i utdanning og kompetanseheving for å dekke sine rekrutteringsbehov. Dette gjelder både etablering av “desentralisert utdanningstilbud”, at man tar inn førskolelærere for så å jobbe for videreutdanning, at man “[r]ekrutterer og kompetansehever egne fagarbeidere” eller tilbyr “[t]ilsetting på vilkår og med ordningar for fullføring av PPU samtidig som vedkomande er i full jobb. Permisjon med lønn”. Igjen er det flere som påpeker at rekruttering skjer i samarbeid med andre skoler internt i kommunen eller i regionen, og bruk av vikarbyrå.
7.7 De viktigste tiltakene for å beholde lærere i skolen
Til slutt ble respondentene bedt om å rangere de viktigste tiltakene for å beholde lærere i skolen. Vi vil først se på rangeringen til alle respondentene samlet, før vi ser nærmere på hvordan de har svart med hensyn til prioriteringen av de ulike tiltakene hver for seg. Figur 7.17 viser rangeringen som gjøres i skole-Norge samlet sett:
Vi ser at det er flest som plasserer tiltak rettet mot arbeids- og lønnsvilkår øverst. Dette gjelder det å avlaste læreres arbeidsmengde, for eksempel gjennom å ansette miljøterapeuter, miljøarbeidere og assistenter, på førsteplass (41 prosent), etterfulgt av lønn (32 prosent). Når det gjelder disse to tiltakene plasserer rundt tre av fire respondenter dem enten på første, andre eller tredje plass. Ser vi på topp-tre rangeringer, ser vi at tiltak rettet mot kompetanseutvikling også er rangert høyt gjennom veiledning av nyutdannede (56 prosent), kollektive profesjonsutviklingstiltak (36 prosent) og individuelle kompetanseutviklingstiltak (35 prosent). De tiltakene som færrest rangerer høyt, og flest rangerer lavest, er å ha egne seniortiltak (67 prosent på 6. eller 7. plass) og mulighet for spesialisering (52 prosent).
Vi skal nå se på hvordan de ulike respondentgruppene rangerer de ulike tiltakene hver for seg. Hvis vi starter med tiltak for å avlaste læreres arbeidsmengde, ser vi i følgende figur at dette er høyest rangert blant aktørene i grunnskolen:
Mens 45 prosent av grunnskolelederne og 43 prosent av skoleeierne på kommunalt nivå rangerer tiltak for å avlaste læreres arbeidsmengde på førsteplass, er tilsvarende andel blant skoleledere i videregående 24 prosent. Det er også bare én fylkeskommune som rangerer dette tiltaket for å beholde lærere i skolen øverst, mens tre har rangert det på andreplass.
Når det gjelder lønn viser følgende figur at dette rangeres noe høyere av skoleledere enn skoleeiere på kommunalt nivå:
Mens 62 prosent av grunnskolelederne og 49 prosent av skolelederne i videregående rangerer lønn enten på første- eller andreplass, er tilsvarende andel blant skoleeiere på kommunenivå 42 prosent. Når det gjelder lønn som tiltak for å beholde lærere i skolen har imidlertid fire av fylkeskommunene rangert dette øverst, mens én har rangert det på andreplass.
Går vi videre til veiledning av nyutdannede ser vi følgende rangering per respondentgruppe:
Det er høyest andel blant skoleledere i videregående (22 prosent) som har rangert dette på førsteplass, etterfulgt av skoleeier på kommunalt nivå. Det er også to fylkeskommuner som har satt veiledning av nyutdannede på førsteplass, mens én har rangert det på andre. Vi ser videre av figuren at 30 prosent av skoleeierne på kommunalt nivå har satt veiledning av nyutdannede på andreplass. Nærmere analyser viser også at dette rangeres høyere av de største kommunene. Mens hele 74 prosent av de største og 67 prosent av de nest største kommunene har rangert dette på de to øverste plassene, gjelder det kun 26 prosent blant de minste (ikke vist i figur). Vi ser samme mønster hva angår sentralitet. Mens hele 84 prosent av de mest sentrale og 60 prosent av de mellomsentrale kommunene har rangert veiledning av nyutdannede på topp to, er tilsvarende andel blant de minst sentrale 37 prosent (ikke vist i figur).
Det er lavest andel blant grunnskoleledere som rangerer veiledning av nyutdannede som tiltak for å beholde lærere i skolen på de to øverste plassene (24 prosent), men dersom vi ser utbredelsen av å plassere dette tiltaket på topp tre er andelene likere på tvers av respondentgruppene (52-64 prosent).
Det kan av følgende figur se ut til at kollektive profesjonsutviklingstiltak blir ansett som viktigere for å beholde lærere i videregående skole enn i grunnskolen, men forskjellene er ikke statistisk signifikante:
Mens 33 prosent av skolelederne i videregående rangerer kollektive profesjonsutviklingstiltak på første- eller andreplass, er tilsvarende andel 18 prosent blant grunnskolelederne. Tre av de ni fylkeskommunene som har besvart undersøkelsen har også rangert dette på første- eller andreplass, mens andelen av skoleeierne på kommunenivå som gjør samme rangering er 19 prosent.
Vi ser noe av den samme tendensen hva angår individuelle kompetanseutviklingstiltak, men heller ikke her er forskjellene statistisk signifikante:
Mens nesten halvparten (49 prosent) av skolelederne i videregående opplæring plasserer individuelle kompetanseutviklingstiltak på topp tre, er tilsvarende andel omlag én tredjedel (32 prosent) av grunnskolelederne. Ingen av skoleeierne på fylkeskommunalt nivå har rangert dette tiltaket øverst, men fire har det på topp tre, noe som gjelder 32 prosent av skoleeierne på kommunalt nivå. Blant sistnevnte ser vi imidlertid at fem prosent har satt individuelle kompetanseutviklingstiltak på førsteplass.
Det var relativt få i utvalget som plasserte mulighet for spesialisering høyt på listen over mulige tiltak for å beholde lærere i skolen, og vi ser av følgene figur at de ulike respondentgruppene svarer nokså likt angående dette (og forskjellene er ikke signifikante):
Det er en noe høyere andel skoleledere i videregående som rangerer mulighet for spesialisering på topp fire (36 prosent) sammenliknet med grunnskoleledere (27 prosent). Andelen skoleeiere på kommunalt nivå som plasserer dette på de to nederste plassene er noe høyere enn skolelederne (58 prosent), og også tre av fylkeskommunene har rangert mulighet for spesialisering på sjetteplass. Fire har dette tiltaket på topp fire.
Til slutt har vi egne seniortiltak. Dette var tiltaket færrest rangerte høyt, og igjen ser vi at de ulike respondentgruppene gjør nokså lik vurdering (og forskjellene er ikke signifikante):
Bortimot halvparten i alle tre grupper (44-49 prosent) har plassert egne seniortiltak på syvende og siste plass i rangeringen av tiltak for å beholde lærere i skolen. Syv av skoleeierne på fylkeskommunalt nivå har plassert dette tiltaket samme sted, mens én har rangert det på sjetteplass.
7.8 Oppsummering
Rundt én tredjedel av skolelederne i videregående svarer bekreftende på at det ved deres skole finnes fast ansatte lærere som ikke har lærerutdanning. Andelen er lavere for grunnskolen.
Blant skoleeiere på kommunalt nivå oppgir 27 prosent at det ved deres skoler er fast ansatte lærere uten lærerutdanning. Det samme gjør seks av ni fylkeskommuner.
Det er betydelig flere som opplever det som utfordrende å rekruttere lærere med lærerutdanning i grunnskolen enn i videregående.
Rekrutteringsutfordringene synker med skolestørrelse, kommunestørrelse og sentralitet.
Mens 36 prosent av grunnskolelederne gir uttrykk for at det er en utfordring å rekruttere lærere med en lærerutdanning som gir relevant og tilstrekkelig kompetanse for det faget de skal undervise i, er tilsvarende andel kun fem prosent blant skoleledere i videregående.
Noe i overkant av fire av ti barneskoleledere anser det som utfordrende å rekruttere lærere som har en lærerutdanning som er relevant for barnetrinnet, mens i underkant av tre av ti skoleledere i ungdomskolen uttrykker det samme når det gjelder lærere som har en lærerutdanning som er relevant for ungdomstrinnet.
Det er også høyest andel skoleeiere på kommunalt nivå (43 prosent) som oppgir at det er utfordrende å rekruttere lærere med en lærerutdanning som er relevant for barnetrinnet, mens 27 prosent oppgir dette når det gjelder ungdomstrinnet.
Rekrutteringsutfordringene i videregående ser ut til å være betydelig større for yrkesfaglige utdanningsprogram enn studiespesialiserende utdanningsprogram.
Det ser ut til å være mest utbredt blant skoleledere i videregående å samarbeide med lærerutdanninger i UH-sektoren i rekrutteringen av lærere, mens det er minst utbredt for lærerstillinger i barneskolen. Slikt samarbeid ser også ut til å øke med skolestørrelse og sentralitet.
Den vanligste formen for samarbeid er å gjennom praksis oppfordre studentene til å søke stillinger etter fullført studie.
På tvers av respondentgruppene ser det ut til at de viktigste tiltakene for å beholde lærere i skolen i deres øyne er rettet mot å avlaste læreres arbeidsmengde og lønn.