13 Opplæringstilbudet til nyankomne barn og unge fra Ukraina
Dette kapittelet omhandler opplæringstilbudet til nyankomne barn og unge fra Ukraina, inkludert forhold som kan skape utfordringer med å tilby disse elevene et fullverdig opplæringstilbud. Alle barn og unge i opplæringspliktig alder har rett og plikt til grunnskoleopplæring i Norge når det er sannsynlig at de skal være i landet i mer enn tre måneder.
13.1 Mottakelse av fordrevne ukrainske barn og unge
Nesten samtlige skoleeiere på kommunalt nivå (99 prosent) svarer bekreftende på at de har mottatt fordrevne ukrainske barn og unge, noe som har vært stabilt over tid. Dette er trolig et resultat av politikken som har blitt ført om spredt og styrt bosetting, hvor alle kommuner anmodes om å bosette fordrevne fra Ukraina. Høsten 2024 oppgir videre i overkant av halvparten (56 prosent) av skolelederne at deres skole gir opplæring til denne gruppen, noe som er en tilbakegang til nivået høsten 2023 (54 prosent), fra en signifikant høyere andel våren 2024 (63 prosent).
Blant skoleeierne har samtlige store og mellomstore kommuner i høstens undersøkelse svart bekreftende på at har mottatt fordrevne ukrainske barn og unge, mens tre prosent av de minste har oppgitt at de ikke har det. At andelen er lavere på skolenivå enn blant kommunene kan forklares med at det kan være flere skoler i en kommune. Det er også størst andel grunnskoleledere ved de største skolene som har oppgitt at skolen gir opplæring til fordrevne ukrainske barn og unge, noe som framgår av følgende figur:
Som vi ser av figur 13.1 øker andelen skoleledere som svarer bekreftende på at de gir opplæring til fordrevne ukrainske barn og unge med skolestørrelse, selv om andelene er nokså like ved de største (67 prosent) og mellomstore (63 prosent) skolene. Kun rundt én av tre (32 prosent) av skolelederne ved de minste grunnskolene svarer at de gir opplæring til fordrevne ukrainske barn og unge. Selv om vi så at enkelte skoleeiere i de minste kommunene oppga å ikke ha mottatt fordrevne ukrainske barn og unge i det hele tatt, det faktisk høyest andel skoleledere som oppgir at skolen gir slik opplæring i de minste kommunene (71 prosent), etterfulgt av de mellomstore (60 prosent) (ikke vist i figur). Blant grunnskolelederne i de største kommunene er andelen 50 prosent. Dette kan tyde på at de små kommunene som faktisk mottar fordrevne ukrainske barn og unge fordeler disse på flere skoler enn i de største kommunene.
Figur 13.2 viser at det er flest skoleledere ved rene ungdomsskoler som svarer at skolen de jobber ved gir opplæring til fordrevne barn og unge fra Ukraina, selv om svarfordelingen er relativ jevn på tvers av skoletype:
Rundt seks av ti (61 prosent) skoleledere ved rene ungdomsskoler svarer bekreftende, mens tilsvarende andeler er henholdsvis 59 prosent og 52 prosent ved 1.-10.-skoler og rene barneskoler.
Vi spurte også grunnskolelederne om skolen har tatt imot og gitt opplæring til ukrainske barn og unge som har kommet i løpet av det siste halve året, og 77 prosent har oppgitt at de har det. På dette spørsmålet er imidlertid andelen høyest blant skolelederne ved rene barneskoler, som vist i figur 13.3:
Hele 83 prosent av skolelederne i barneskolen svarer bekreftende på at de har tatt imot og gitt opplæring til ukrainske barn og unge som har kommet i løpet av det siste halve året, mens tilsvarende andel blant skoleledere ved rene ungdomsskoler er 54 prosent. Nærmere analyser viser at det er de mellomstore skolene (82 prosent) og skoler i mellomstore kommuner (82 prosent) som i størst grad har oppgitt dette (ikke vist i figur). Igjen er det lavest andel blant skolelederne ved de minste skolene (61 prosent). Andelen skoleledere ved grunnskoler i de minste kommunene er 76 prosent, mens den er 73 prosent i de største (ikke vist i figur).
13.2 Fullverdig opplæringstilbud
Barn og unge fra Ukraina har i utgangspunktet samme rettigheter som andre elever, men på grunn av et historisk høyt antall flyktninger på kort tid vedtok Stortinget midlertidige endringer i opplæringsloven, med tilhørende tilpasninger i regelverk og føringer. Disse endringene gjelder til 1. juli 2026, og innebærer at kommunene skal tilstrebe å gi opplæring til nyankomne elever så raskt som mulig, selv om tilbudet ikke er fullverdig fra dag én. Fristen for å tilby et fullverdig opplæringstilbud ble utvidet fra én til tre måneder.1
Grunnskoleledere ble bedt om å ta utgangspunkt i erfaringene fra det siste halve året, og spurt om hvorvidt samtlige ukrainske barn og unge ved deres skole mottar et fullverdig opplæringstilbud innen disse tre måneder fra ankomst til Norge. Rundt ni av ti (91 prosent) svarer bekreftende, mens fire prosent erkjenner at de ikke gjør det. Dette er en signifikant positiv utvikling fra vårens spørring, da kun 78 prosent svarte bekreftende.
Samtlige skoleledere ved rene ungdomsskoler har svart bekreftende på at samtlige ukrainske elever ved deres skole mottar et fullverdig opplæringstilbud innen tre måneder, mens 95 prosent av skolelederne ved rene barneskoler oppgir det samme (ikke vist i figur). Blant skolelederne ved 1.-10.-skoler er denne andelen betydelig lavere (81 prosent), og hele 11 prosent erkjenner at dette ikke er tilfelle.
Vi finner videre at andelen som oppgir at alle ukrainske barn og unge ved deres skole ikke mottar et fullverdig opplæringstilbud innen tre måneder er høyest ved de minste skolene:
Som vist i figur 13.4 er det en høy andel skoleledere ved de minste skolene som svarer at de ikke vet. Vi vil her gjøre oppmerksom på at det er ganske få respondenter som har svart på spørsmålet i denne kategorien, og figuren må dermed tolkes med en viss varsomhet.
Evnen til å tilby ukrainske barn og unge et fullverdig opplæringstilbud innen tre måneder ser på den andre siden ikke ut til å henge sammen med kommunestørrelse, noe som framgår av figur 13.5:
Figur 13.5 viser at andelen som svarer bekreftende på dette kun varierer fra 88 prosent i de mellomstore kommunene til 95 prosent i de største.
De fem skolelederne som oppga at fordrevne ukrainske barn og unge ikke mottar et fullverdig opplæringstilbud innen tre måneder ble spurt om hva som er grunnen til dette. Tre av dem har oppgitt at grunnen er at det ikke er kapasitet til å gi alle ukrainske barn og unge i kommunen et fullverdig opplæringstilbud, og én at helseutfordringer eller liknende forhindrer barnet fra å delta i et slikt fullverdig opplæringstilbud. De siste to skolelederne har valgt å utdype andre grunner, hvor den ene skriver at det er for “lite ressurser til å dekke den enkeltes behov”, og den andre at opplæringen det første skoleåret foregår i velkomstklasse ved en annen skole.
13.2.1 Utfordringer med å gi ukrainske barn og unge et fullverdig opplæringstilbud
Både skoleeiere på kommunalt nivå og grunnskoleledere ble bedt om å ta stilling til i hvilken grad ulike forhold skaper utfordringer med å gi fordrevne ukrainske barn og unge et fullverdig opplæringstilbud. Følgende figur viser svarene til disse hver for seg:
Figur 13.6 viser at det er høyest andel i begge grupper som oppgir at mangel på lærere med relevant kompetanse i stor eller svært stor grad skaper utfordringer. Andelen kommuner som uttrykker dette er hele 61 prosent, mens den er 46 prosent blant grunnskolelederne. Det er også en høy andel både skoleeiere (50 prosent) og skoleledere (41 prosent) som har oppgitt at mangel på øvrig personale med relevant kompetanse i stor eller svært stor grad er en utfordring for å gi et fullverdig opplæringstilbud til ukrainske barn og unge. Det er lavest andel i begge grupper som gir uttrykk for at mangel på lokaler er en utfordring. Vi ser videre at en betydelig andel har valgt å krysse av for at andre utfordringer i svært stor grad gjør seg gjeldende. Disse ble bedt om å spesifisere hvilke, og de mest framtredende svarene er:
Språkproblemer: Der hvor ukrainske elever er til stede, trekkes det fram at språkbarrierer (mangel på norsk eller engelsk) kan være en utfordring. Dette nevnes som et hinder for inkludering og læring.
Økonomi: Flere peker på at økonomi kan være en utfordring, både blant skoleeierne og skolelederne. Dette nevnes i sammenheng med både ressursmangel og eventuelle utfordringer med å tilpasse undervisning for elever med spesielle behov.
I tillegg er det flere som har beskrevet ulike grunner til at de ikke gir opplæring til fordrevne ukrainske barn og unge, som at skolen ikke har fått forespørsler fra kommunen om å ta imot elever fra Ukraina, eller at ukrainske elever blir tatt imot gjennom egne innføringsklasser eller mottaksskoler, og at dette organiseres separat fra de vanlige skolene, og at dette derfor ikke har vært et tema for dem.
Blant grunnskolelederne finner vi en signifikant endring i svargivningen fra forrige gang dette spørsmålet ble stilt våren 2024. Disse endringene framgår av figur 13.7. Det er her viktig å gjøre oppmerksom på at utvalgene for våren og høsten er forskjellige, men at begge er representative.
Den mest framtredende endringen er reduksjonen i andelen som gir uttrykk for at mangel på lærere med relevant kompetanse i stor eller svært stor grad er en utfordring, fra 70 prosent i vårens undersøkelse til 46 prosent i høstens. Det er også en betydelig lavere andel grunnskoleledere som svarer det samme når det gjelder mangel på øvrig personale med relevant kompetanse (henholdsvis 57 prosent og 41 prosent) og mangel på antall lærere, som i høstens undersøkelse er 31 prosent, mens den i vår var 57 prosent. Mangel på lokaler ser videre ut til å i løpet av det siste halve året å ha løst seg for flertallet av norske grunnskoleledere, mens bevegelsen er mindre når det gjelder læremidler.
Blant skoleeierne finner vi kun signifikant endring når det gjelder hvorvidt mangel på antall lærere er en utfordring med å gi fordrevne ukrainske barn og unge et fullverdig opplæringstilbud i kommunen. Mens 51 prosent i vårens undersøkelse ga uttrykk for at dette i stor eller svært stor grad var en utfordring, er tilsvarende andel i høstens undersøkelse redusert til 33 prosent.
På grunn av få respondenter i hver kategori er det lite hensiktsmessig å gjøre nærmere analyser på disse spørsmålene. Det ser heller ikke ut til å tegne seg noen spesifikke mønster på tvers av skoletype, skolestørrelse eller kommunestørrelse. Mangel på øvrig personale med relevant kompetanse kan muligens se ut til å i større grad være en utfordring på de høyere trinnene, siden henholdsvis 18 prosent og 17 prosent av skolelederne ved rene ungdomsskoler og 1.-10.-skoler oppgir at dette i svært stor grad er en utfordring, mens tilsvarende andel kun er fem prosent blant skoleledere ved rene barneskoler (ikke vist i figur). Det er også en noe høyere andel skoleledere ved rene ungdomsskoler som gir uttrykk for at mangel på læremidler (10 prosent) og mangel på lokaler (10 prosent) i svært stor grad er en utfordring med å gi fordrevne ukrainske barn og unge et fullverdig opplæringstilbud, sammenliknet med både skoleledere ved 1.-10.-skoler (henholdsvis fem prosent og to prosent) og ved rene barneskoler (henholdsvis fire prosent og en prosent).
Videre kan det se ut til at mangel på antall lærere i mye større grad er en utfordring for grunnskoler i mellomstore kommuner (46 prosent svarer i stor eller svært stor grad), enn både i de minste (31 prosent) og de største (22 prosent) (ikke vist i figur).
Grunnskoleledere ble videre spurt om hvorvidt de har foretatt endringer i opplæringstilbudet for fordrevne ukrainske barn og unge på deres skole det siste halve året. Kun én av fem (20 prosent) svarer bekreftende på dette. Det er signifikant høyere andel som oppgir at de har foretatt slike endringer blant grunnskoleledere i de minste kommunene sammenliknet med både de mellomstore og spesielt de største, som vises i figur 13.8:
Figur 13.8 viser at rundt én av tre (32 prosent) grunnskoleledere i de minste kommunene at de har foretatt endringer i organiseringen av opplæringstilbudet for fordrevne ukrainske barn og unge det siste halve året, mens andelen som oppgir det samme i de største kommunene kun er 13 prosent. Vi finner samme mønster når vi ser på sentralitetsindeksen. Mens henholdsvis 27 og 26 prosent av skolelederne i de mellomsentrale og de minst sentrale kommunene oppgir at de har foretatt slike endringer, er tilsvarende andel kun fem prosent i de mest sentrale.
Skolelederne som oppga at de hadde foretatt endringer i organiseringen av opplæringstilbudet ble bedt om å utdype dette, noe 47 av dem har valgt å gjøre. Overordnet sett er de fire mest framtredende svarene på dette spørsmålet som følger:
Ansettelse av språkassistenter og lærere med ukrainsk bakgrunn: Fire av skolelederne svarer at de har ansatt ukrainske lærere og språkassistenter for å støtte språklig og kulturell forståelse, samt tilrettelegge undervisningen.
Opprettelse av innføringsklasser eller grupper: Mange skoler har etablert innføringsklasser, mottaksklasser eller grupper med særskilt norskopplæring for å imøtekomme de spesifikke språklige og faglige behovene til elevene.
Tilrettelegging av digital undervisning og læringsstøtte: Noen skoler har implementert digitale klasserom og tilbyr digital fagopplæring på morsmålet for å øke antall undervisningstimer og gjøre opplæringen mer tilgjengelig.
Endret gruppesammensetning og organisering: En skoleleder nevner blant annet at gruppene nå organiseres etter botid og alder.
Noen har valgt å heller begrunne hvorfor de har måttet gjøre justeringer. Dette dreier seg i hovedsak om økt ressursbehov og organisatoriske justeringer grunnet antall elever: Flere skoler har måttet gjøre organisatoriske endringer for å imøtekomme det økende antallet elever, spesielt ved å omdisponere ressurser og gjøre løpende justeringer i tilbudet når kapasiteten blir presset. For eksempel skriver en skoleleder at de prøver “febrilsk å finne gode løsninger, men dette er ikke lett når ressursene er knappet”. Dette gjør at de “gjør endringer hele tiden”.
Skoleeiere på kommunalt nivå ble på sin side presentert med et spørsmål knyttet til hvor lenge ukrainske elever som har vedtak om særskilt språkopplæring i gjennomsnitt deltar i tilbud om opplæring i egne grupper, klasser eller ved egne skoler. Som vi ser av følgende figur oppgir flest at de ikke i det hele tatt tilbyr dette, men at elevene inkluderes i ordinære klasser ved nærskolen (36 prosent):
En nesten like stor andel oppgir videre at ukrainske elever med vedtak om særskilt språkopplæring i gjennomsnitt deltar i egne grupper, klasser eller ved egne skoler for elever som er nyankomne i ett til to år (31 prosent). Videre oppgir bortimot én av fire (23 prosent) at de i gjennomsnitt deltar i slike tilbud mellom seks måneder og ett år. Det er for få respondenter i hver kategori til å kunne si noe sikkert om forskjeller etter kommunestørrelse eller sentralitet, men det kan se ut til at en betydelig høyere andel store og sentrale kommuner oppgir at de ukrainske elevene deltar i slike tilbud i ett til to år, sammenliknet med både de mellomstore og mellomsentrale, og de små og minst sentrale kommunene (ikke vist i figur).
Skoleeierne fikk også anledning til å utdype, og fire har valgt å gjøre dette. To av dem skriver at de har en kombinasjon av deltakelse i ordinære klasser og egne grupper på den enkelte skole. En annen har ikke fått erfaring nok til å besvare spørsmålet ennå, mens den fjerde skriver at de som er bosatt i kommunen går i “ordinær klasse med vedtak og støtte i gruppe og i klasse”, mens de som bor på mottak har egne mottaksklasser.
13.3 Kompetanse i skolen
De 184 grunnskolelederne som ga uttrykk for at mangel på lærere med relevant kompetanse er en utfordring med å gi fordrevne ukrainske barn og unge et fullverdig opplæringstilbud, fikk et oppfølgingsspørsmål om hvilken kompetanse de besitter hos lærerne. Figur 13.10 viser svarfordelingen:
Som vi ser er det høyest andel som hevder at de i stor eller svært stor grad har tilgang på kompetanse i tospråklig opplæring i fag hos lærerne (40 prosent), etterfulgt av kompetanse i andrespråkpedagogikk (34 prosent). Det er færrest som oppgir at de blant lærerne har tilgang på kompetanse i håndtering av migrasjonsrelaterte utfordringer, som for eksempel traumer (19 prosent). Blant de som har oppgitt at de har tilgang på annen kompetanse er det to som har valgt å spesifisere dette. Den ene har skrevet tolker, mens den andre påpeker at det er “[m]er realkompetanse gjennom mange år enn formell kompetanse”.
Tilsvarende fikk også grunnskoleledere som svarte at mangel på øvrig personale med relevant kompetanse er en utfordring, et oppfølgingsspørsmål om hvilken kompetanse de besitter hos denne gruppen. Figur 13.11 viser en ganske jevn fordeling mellom de ulike svaralternativene:
Det er færrest grunnskoleledere som oppgir at de i stor eller svært stor grad har tilgang på kompetanse i håndtering av migrasjonsrelaterte utfordringer også i det øvrige personalet på skolen (15 prosent). Tre skoleledere har valgt å spesifisere annen kompetanse. Én av disse vektlegger realkompetanse, mens en annen nevner språkassistent. Den siste skolelederen har gitt følgende utfyllende beskrivelse av hvordan de bruker voksne fra Ukraina i opplæringen:
Voksne fordrevne fra Ukraina som er ferdige med Intro - norskopplæring [a]nsettes midlertidig for å bidra som assistenter og hjelpe til med språkutfordringer. Mangel på språk hos barn (1.-4.trinn spesielt) medfører frustrasjon og aggresjon. Store kulturelle forskjeller på skole Norge/Ukraina, mange foresatte tar ikke norsk skole på alvor, “barnets stemme” har vi svært ulik oppfatning av.
Det er for få respondenter innenfor hver kategori til at det er meningsfylt å bryte analysene ned på skoletype, skolestørrelse eller geografiske variabler på disse to spørsmålene om tilgang på kompetanse i skolen.
Skoleeiere på kommunalt nivå ble spurt om de har lagt til rette for at lærere eller annet personell ved skolene i deres kommune kan delta i kompetansehevingstiltak av relevans for å utvikle eller sikre et godt tilbud til nyankomne elever. Bortimot seks av ti (59 prosent) svarer bekreftende på dette. Det er også her for få respondenter innenfor hver kategori til å gjøre sikre analyser brutt ned på kommunestørrelse og sentralitet, og det ser heller ikke ut til å være et utpreget mønster i svargivningen.
Skoleeierne som oppga at de har lagt til rette for kompetansehevingstiltak av relevans, ble bedt om å utdype hvilken type kompetanseheving det er snakk om. Følgende fem tiltak nevnes av flere:
Etter- og videreutdanning: det er særlig mange som nevner videreutdanning i fag som norsk som andrespråk, tospråklig opplæring, særskilt norskopplæring, migrasjonspedagogikk og fremmedspråk.
Nettverk: deltakelse i fagnettverk og lærende nettverk, ofte ledet av sentrale ressurspersoner og/eller i samarbeid med universiteter eller høgskoler (UH).
Kurs og tematiske seminarer: ofte i samarbeid med UH-sektoren, spesielt som verktøy for å heve kompetansen innen særskilt språkopplæring og migrasjonspedagogikk.
Erfaringsdeling og samarbeidsfora: både skoler og kommuner oppretter samarbeidsfora, ofte på regionalt eller kommunalt nivå, for erfaringsdeling mellom ressurspersoner, skoleledere, og lærere.
Webinarer og digitale ressurser: bruk av nettsider og webinarer som er lett tilgjengelige kompetansehevingstiltak, og som kan tilpasses etter individuelle behov og tid.
Skoleeiere på kommunalt nivå ble også spurt spesifikt om det har blitt ansatt personale med ukrainsk eller russiskspråklig kompetanse ved skolene i kommunen de siste to årene. Som vi ser av følgende figur oppgir syv av ti (70 prosent) at det har blitt ansatt personale i andre stillinger enn lærere, for eksempel assistenter eller lignende:
Om lag en fjerdedel (26 prosent) svarer, som vi ser, at det har blitt ansatt lærere med ukrainsk eller russiskspråklig kompetanse i skolene i kommunen de siste to årene. Kun fem prosent oppgir at de ikke har ansatt personale med slik kompetanse. Vi finner ingen statistisk signifikante forskjeller etter kommunestørrelse eller sentralitet på dette spørsmålet.
Til slutt ble skoleeiere spurt om de har opplevd en generell elevtallsnedgang i løpet av de siste årene, og 56 prosent svarer bekreftende på dette. Igjen er det litt for få respondenter i hver kategori til at vi kan gjøre nærmere analyser, men det kan se ut til at dette i mindre grad gjelder de største og mest sentrale kommunene. De 46 skoleeierne som ga uttrykk for slik elevtallsnedgang ble videre stilt et oppfølgingsspørsmål om hvorvidt dette har gitt dem større kapasitet til å ta imot nyankomne elever. Seks av ti (61 prosent) hevder at dette ikke er tilfelle. Det er med andre ord kun 39 prosent av kommunene som oppgir å ha hatt en generell elevtallsnedgang de senere årene som gir uttrykk for at dette har frigitt kapasitet til å ta imot nyankomne elever. Igjen er det for få respondenter for hver kategori til at vi kan gjøre nærmere analyser av mønstre i svargivningen.
13.4 Oppsummering
Nesten samtlige skoleeiere på kommunalt nivå svarer bekreftende på at de har mottatt fordrevne ukrainske barn og unge, noe som har vært stabilt over tid.
I overkant av halvparten av grunnskolelederne svarer at deres skole gir opplæring til denne elevgruppen, noe som er en tilbakegang fra toppnivået våren 2024. Andelen øker med skolestørrelse.
Hele åtte av ti skoleledere i barneskolen svarer bekreftende på at de har tatt imot og gitt opplæring til ukrainske barn og unge som har kommet i løpet av det siste halve året, mens kun rundt halvparten av skoleledere ved rene ungdomsskoler oppgir dette.
Rundt ni av ti grunnskoleledere bekrefter at samtlige ukrainske barn og unge ved deres skole mottar et fullverdig opplæringstilbud innen tre måneder fra ankomst til Norge, mens fire prosent erkjenner at de ikke gjør det. Dette er en signifikant positiv utvikling fra vårens spørring.
Det er høyest andel både skoleeiere på kommunalt nivå og grunnskoleledere som oppgir at mangel på lærere med relevant kompetanse i stor eller svært stor grad skaper utfordringer med å tilby et fullverdig opplæringstilbud. Den mest framtredende endringen fra vårens undersøkelse er at andelen som gir uttrykk for dette har sunket betraktelig fra 70 prosent til 46 prosent.
Kun én av fem grunnskoleledere oppgir at de har foretatt endringer i opplæringstilbudet til fordrevne ukrainske barn og unge på deres skole det siste halve året. Andelen er høyest ved grunnskoler i de minste kommunene. Framtredende endringer er ansettelse av språkassistenter, innføringsklasser, tilbud av digital undervisning og endring av gruppesammensetning.
Flest skoleeiere på kommunalt nivå oppgir at de ikke tilbyr opplæring i egne grupper, klasser eller ved egne skoler, men at elevene inkluderes i ordinære klasser ved nærskolen. En nesten like stor andel oppgir at ukrainske elever i gjennomsnitt deltar i egne grupper, klasser eller ved egne skoler for elever som er nyankomne i ett til to år.
Det er flest skoleeiere og skoleledere som samtidig uttrykker at de mangler lærere og øvrig personale med relevant kompetanse, og at de i liten grad besitter kompetanse på migrasjonsrelaterte utfordringer, som for eksempel traumer, i begge disse gruppene.
Syv av ti skoleeiere oppgir at det i løpet av de siste to årene har blitt ansatt personale med ukrainsk eller russiskspråklig kompetanse i andre stillinger enn lærer ved skolene i kommunen. Rundt en fjerdedel uttrykker det samme når det gjelder ansettelse i lærerstillinger.
Kun fire av ti kommuner som oppgir å ha hatt en generell elevtallsnedgang de senere årene som gir uttrykk for at dette har frigitt kapasitet til å ta imot nyankomne elever.